Bergen Fjordtur 2018 -og ny kunnskap om meg selv :)

Hei og god søndag

I går var jeg med på Bergen Fjord Tur, Det er en turmarsj og et løp som Knarvikmila arrangerer hver sommer, i midten av juni. Jeg har deltatt her for tredje gang, men denne gangen ble annerledes og veldig spesiell for meg. 

I år startet løpet fra Fløyen. Og løypen følger den gamle postveien helt til Knarvik. ca 27 kilometer i terreng eller på astfalt. Men nok om det, for dette er ikke et sånt innlegg med fakta om løype og annet. Den type opplysning finnes på www.knarvikmila.no. Nytt i år var også muligheten for å melde seg på løpsklassen. 

Og som du kanskje har fått med deg er jeg blitt veldig glad i å løpe. Ikke fordi jeg er spesielt god med muligheter for å hevde meg i toppen, men fordi jeg med min historie og bakgrunn har klart å gjøre så store og positive endringer med min helse at jeg er blitt i stand til å blant annet LØPE. 

Og da er det å delta i løp en fest og en feiring, en bekreftelse på hva jeg har oppnådd. Min konkurranse med meg selv liksom, og det er nesten umulig å forklare eller sette ord på hvorfor og hva det er som driver meg til dette. men det dreier seg om livsglede, trenings-glede og livskvalitet for meg. 

Men altså , denne løpeklassen i går, den har lokket på meg en stund. Og da det ble slik at ingen av mine venner meldte seg på turmarsjen for å gå sammen med meg, og jeg skulle gå alene, byttet jeg litt sånn på impuls over til løpeklassen. Så kom nervene, for nå skulle jeg jo liksom prestere noe igjen. 

Og jeg er kjempefersk når det gjelder å forberede meg til sånne lange løp, har bare gjort det en eneste gang før.  Egentlig tenker jeg at det ikke hadde vært nødvendig å bytte klasse, og i hvert fall ble jeg skråsikker på at det var dumt å bytte klasse dag jeg ventet på at løpet skulle starte. I minuttene før start innså jeg at jeg stod sammen med rutinerte og veldig gode løpere, med god maratonerfaring og tilsynelatende en helt annen treningsform og fysikk enn meg. 

Selvtilliten hang i en veldig tynn tråd. 

Jeg bestemte meg for å kjøre mitt eget løp, og hadde lyst å klare dette på under 4 timer. Magen var i opprør og jeg hadde ikke fått i meg særlig mye mat denne morgningen. men med lommene fulle av diverse "godsaker" fra sportsbutikken, tenkte jeg at det kom til å bli bra med næring underveis. Løpet startet og fra Fløyen går det bare en vei  og det er oppover. 

Et løp som STARTER med oppoverbakker får meg fort til å måtte velge å gå raskt i stedet for å løpe. Den spreke maratongjengen forsvant raskt og jeg synes det var veldig greit. 

Jeg løp når det var litt flatere og i nedoverbakker, og etterhvert roet pulsen seg slik at det ble behagelig å løpe/jogge/gå raskt. 

Men så kom krampen, denne gangen i venstre lår. Og for at ting skulle komme i balanse, ble det krampe i høyre lår også. Så der jogget jeg så godt jeg kunne, med to steinharde lår og det ble etterhvert temmelig smertefullt. På første drikkestasjon drakk jeg rikelig med saft og spiste en liten bananbit. 

Ekte smil, eller bare krampeaktig?

Mat og drikke hjalp litt men hver gang det ble oppoverbakke, meldte den seg igjen. Jeg bestemte meg likevel for å fortsette, fullføre og gjøre mitt beste. 

Da jeg kom til IKEA i Åsane, hadde jeg løpt i vel to timer og var halvveis og vel så det. Ved IKEA ble det spisepause, men flott matpakke fra SØTT&SALT. 

Men dessverre ville ikke min opprørske mage ha mat nå heller, bare drikke. Jeg tok en litt for lang pause tror jeg, for det var litt vanskelig å komme i gang igjen. 

Men nå ventet den laaaange bratte bakken på meg, og det var etter denne bakken jeg bestemte meg for å løpe hele veien til mål, for da var det bare vel en mil igjen. Men bakken først, og heldigvis, nå var denne krampen gitt seg. Det hadde tatt litt for mye energi kjente jeg.. å løpe/gå med så mye smerter. Men har en bestemt seg, så gjennomfører en, i hvert fall jeg. Og jeg kjente hvordan staheten min tok plass i både hode og bein. På toppen av bakken holde jeg et greit gå-tempo, og starter rolig å jogge. Det var nydelig vær og nydelig natur. Jeg liker godt å gå være her. Og jeg jogget rolig forbi en liten jente som satt på hesteryggen, og tok meg i å ønske at jeg var jeg som satt der. Det var begynt å gå nedover nå, veien altså, en ny grusvei som er laget i terrenget nedenfor Veten. Imponerende fin.

 Da jeg svingte av på stien der, av jeg litt uoppmerksom og plutselig gled jeg på løse steiner og datt rett ned på venstre lår og kna. AU!! Veldig vondt men jeg reiste meg fort og fortsatte. Kjente etter noen få meter at det ble umulig å løpe mer, kneet ble så stivt og låret bla steinhardt igjen og selvsagt også vondt. 

Hva gjør jeg nå? Heldigvis for meg var det ingen som så at jeg datt, så da kunne jeg la tårene trille litt, for det bare skjedde. 

Nå ble tanken på å fullføre veldig vanskelig et kort øyeblikk. 

Men min vilje og stahet som allerede hadde plantet seg i ryggmargen fjernet all tvil. jeg skulle i mål om det så skulle ta resten av dagen. Målet om å klare det på 4 timer får jeg heller klare en annen gang. 

 Siste delen av turen, fra Norhordalandsbroen og inn til Knarvik var det egentlig ikke mer energi igjen i kroppen. I hvert fall kjentes det ikek sånn ut. Desto viktigere ble det å komme i mål, før det ble enda verre for meg. Jeg gikk på, det raskeste jeg kunne, og jeg sa hele tiden til meg selv at det ikke var langt igjen. Ved Flatøy skole var det noen barn ute å lekte, og en liten gutt var ute med sykkelen sin. Jeg skulle gitt mye for å ha en sykkel selv akkurat da, men denne gutten sykkel var ikke passelig til meg og han var ikke interessert i å selge den uansett :). 
 Godt å kunne fokusere på noe litt morsomt når en ikke har lyst å fokusere på seg selv. På Haglesundbroen er det spesielt på gå. En ser målet ved Knarvik senter i det fjerne, og samtidig kan en se seg tilbake og betrakte litt av den løypen en har tilbakelagt. Her begynte jeg rolig å jogge igjen, til tross for null energi og en veldig vond fot. Jeg måtte bare bl ferdig med dette og etterhvert synes jeg ikke det var så vondt heller. Kroppen klarer mer enn en tror! 
 I mål fikk jeg medalje, JIPPI, og inne på senteret var det stor stemning med mye folk, mat til oss løpere og jazzmusikk på scenen. Men nå kjente jeg at jeg ville hjem. Hjem til mine barn og min snille mor som ville være sammen med ungene mine mens jeg gjennomføre denne "galskapen" (som min mor litt sånn muntert kaller det). Da jeg satte meg inn i bilen min, hadde den litt skadete foten fått nok av ignoreringen min. Smertene jooooooooomet gjennom hele beinet og det ble for vondt å holde clutsjen inne. og jeg som er så god på å holde tårer tilbake, hadde ingen sjanse til det mer. Tankene på at jeg hadde gjort et dårlig løp, var i dårlig form og lite verdt jaget gjennom hodet, jeg skammet meg og var flau. Så tok jeg meg kraftlig sammen og kjøre hjem. Hjemme pratet jeg med min mor, med mine barn, spiste litt og drakk kaffe, og tok meg en dusj. Det ble en kveld på sofaen, og jeg vet jo at foten min blir bedre og at det sikkert ikke har skjedd noe alvorlig etter det fallet. Men jeg trenger å hvile meg litt sikkert . Og spise sunt og fornuftig. For akkurat det har jeg ikke gjort på en stund, så det er ikke rart at jeg gikk tom for energi i går. Av og til har en rett og slett ikke "dagen", men samtidig er jeg veldig stolt av at jeg gjorde det beste jeg kunne i går. mitt mål er jo ikke å vinne eller være best, jeg har bare som mål  gjennomføre. og ble bare så veldig revet med av begeistringen jeg føler for alle de gode trenings-venner og bekjente jeg kjenner som er på et helt annet nivå og sikkert har en helt annen bakgrunn enn meg. Jeg kan gjerne være blant de siste i mål, som bruker lengst tid og som må løse store utfordringer underveis. For slik har livet mitt vært og slik er det ennå, ingen dans på roser, men jeg elsker dette livet uansett. 
Så i skrivende stund kjenner jeg at jeg er stolt og kry, glad og enda mer erfaren og overrasket over hvilke sider av meg selv som kommer frem som jeg ikke var helt bevisst på at jeg hadde. Og at tårene renner hos meg, er litt nytt for jeg pleier ikke være så følsom. Men kanskje det er viktig å la følelser få komme ut og fram av og til?

Det føles trygt og godt å bare være den jeg er. For det klarte jeg ikek så godt å akseptere før i verden. Og veien videre er å bli den beste utgaven av akkurat det, den jeg er. I en alder av 42 år, er det jammen meg på tide. 
 
Jeg er og kommer til å melde meg på igjen, for det er ikke lov å melde seg ut mer. Skjønner dåkkar ka eg mener eller?
 Livet er for å leves og sånn......