Så var det den der identiteten da...

Hei. 

Nå kommer det noe veldig stort og personlig jeg igjen vil velge å dele med verden. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det slik som jeg har det nå, men det føles likevel så ensomt... Men ensomt er ikke alltid negativt, nå skal du bare lese her:

I hele mitt liv som sterkt overvektig, har jeg hatt en veldig sterk trang i meg til å bli likt. Selv likte jeg ikke alle kiloene mine, jeg var skamfull og flau, og ønsket så sterkt at folk rundt meg skulle like meg for den jeg var selvom jeg var stor som et hus... Jeg hadde nok et dårlig selvbilde, for jeg trodde jeg ikke var godt nok for noen pga kroppen min. Dette er nok veldig vanlig at mange av oss overvektige tror. Det som er vanskelig, er at en ikke kan slanke bort denne følelsen og overbevisningen. Jeg vet at når en skaper en god atmosfære rundt seg, er seg selv, og glad og fornøyd, vil folk rundt en merke dette og like det en opplever, UAVHENGIG av kroppsvolum. Gode folk er sånn i hvert fall. Men som så mange med meg har opplev, det skal bare en sårende kommentar til fra et "dårlig" menneske som er rettet mot kropp, så er ALT ødelagt, og ingen gode ord kan reparere skaden, en blir alltid litt i tvil. 

Det er likevel det negative selvsnakket som sårer og ødelegger mest. Og det er dette en selv kan gjøre noe med. For det er ikke så lette å stoppe kjeften på andre, men en kan stoppe seg selv. Og i stedet fortelle seg selv gode ting om seg selv.... det gjelder å oppmuntre seg selv, mye, daglig og lenge. For jeg vet at jeg i årevis var grusomt stygg med meg selv, streng og urimelig. Og det skal en ikke være, verken mot seg selv, eller andre en har omsorg for. 

Poenget mitt med at det blir ensomt å fortsette med negativt selvsnakk er nok at jeg ubevisst skyver folk unna, og det vil jeg jo egentlig ikke. Og det som til tider føles så sårt, er at jeg tidlig i livet overbeviste meg selv om at ingen MENN egentlig kunne fordra meg. Jeg har jo vært gift, så jeg var nok likt en stund, men likevel henger denne tvilen i ryggmargen ennå. Og det er litt flaut og pinlig. De gangene jeg har "klagd" på dette til mine venner, får jeg sånne trøstende og oppmuntrende ord som "så så, den rette finnes nok et sted der ute i den stoooore verden, bare slapp av og vær deg selv, så ordner det seg nok til slutt"... he he, ja, jeg har nok brukt de samme frasene til til å trøste andre også... Såååå da skal jeg nok bare vandre videre, bare være meg selv og plutselig ikke singel lengre.... huff nei, dette er for dumt å gruble på.

Og hvis dette oppfattes som et sånt desperat behov etter en mann, har jeg uttrykt meg feil... Det er bare det at jeg tror på at det er hyggelig og fint å være to.

Men jeg tar på alvor dette med å finne roen og trygghet i meg selv, og snakke meg selv opp. Det er viktig og jeg er som regel ganske god på det, bortsett fra noen "snublingser" og "tryningser" i blant. Men da reiser jeg meg igjen, og innser at jeg ikke gjør lurt i å holde meg unna mine venner, jeg trenger de faktisk!! 

Det er ikke så lurt å stenge seg inne med negativt selvsnakk, det er lurt å lufte denne holdningen for sine venner eller i hvert fall si det høyt, og vurdere virkningen av ordene, hvordan de høres ut, og om en ville sagt det til en person som en er veldig glad i. 

For en bør være veldig glad i seg selv for å gi seg selv sjansen til et godt liv. Jeg ønsker ikke at mitt ettermæle skal være at : "Marianne var blant annet veldig god på å rakke ned på seg selv og ødelegge selvbildet sitt, hun var unik på den måten at hun alltid var litt i tvil om hun var god nok og flott at hun klarte å holde folk på avstand og ikke vise hvem hun egentlig er!. 

NEI, sånn skal det IKKE være!!

 Jeg fortsette nå, STARTER I DAG, på å videre bygge meg selv opp, ikke falle for fristelsen til å gjemme meg vekk igjen, for det er så slitsomt og veldig uinteressant å gjøre det egentlig.
For en herlig vei jeg har vandret, lite visste jeg at min vektreduksjon kunne føre så mye godt med seg. Tusen takk til meg selv for at jeg tok den avgjørelsen :)