Når jeg er smertepåvirket.

Hei

Føler meg litt dum når jeg går med staver

Obs obs fare på ferde. Dette er helt på grensen til å bli et sånt syte-innlegg. For jeg syter og klager og furter veldig innvendig nå, men utenpå er jeg liksom litt likegyldig, munter og uberørt. Tror jeg da. Vanskelig å i egentlig. Årsaken til min til tider litt depressive tankevirksomhet er egentlig bare bagateller i livet, et luksusproblem. Men det klarer likevel å komme snikende som en kjempe-nedtur. Jeg snakker om smerter, smerter i kneet mitt. Jeg vet jeg har skrevet om det før, og liksom vært positiv og munter. Men smertene vil ikke gi seg, og det er mer og mer problematisk å fungere i hverdagen. I hvert fall med det som kreves av beina mine. Jeg har et yrke som krever at jeg kan være i aktivitet hele dagen. Og jeg liker å trene, mye, hardt og lenge. Jeg hadde en løpedrøm...... nå har jeg våknet..... Jeg kan ikke løpe, ikke i det hele tatt. Jeg hadde store mål, løp jeg skulle delta i, og nå er det bare noen uker igjen. Jeg jeg kjenner på hele meg at jeg ikke er frisk nok i kneet til å delta. Jeg er dum hvis jeg gjør det. OG i det store og hele så er det på ingen måte synd på meg, verre ting skjer i verden, men altså det gjør jo ikke mindre vondt i kneet mitt av den grunn.
Jeg er rett og slett ikke noe god på å ta hensyn til skader og nødvendigheten av å roe litt ned. Det stresser meg og gjør meg sur når jeg ikke får gjøre mine ting og følge min rutine. Og det er noe mer..... Jeg får en sånn ekkel følelse av å ikke være god nok, verdt noe, og følelsen av velvære forsvinner. Alt jeg har oppnådd treningsmessig bare forsvinner liksom... Jeg var i mitt livs beste form, og nå vet jeg ikke om jeg klarer å holde det mer. Dette er jo KUN følelser som kommer og jeg tror nok at jeg har veldig godt av noen rolige dager, til å med en rolig uke, kanskje mer, slik at kneet får sin hvile? Men jeg må innrømme at den tanken gjør meg redd. Ja, jeg vet det er teit, et luksusproblem, men sånn er det vel å være født i et land med fred, født på solsiden liksom. Da blir sånne bagatellmessige kriser betydingsfulle.
Det å være smertepåvirket daglig, gjør jo noe med psyken.... Selv om jeg vet at jeg nå fremstår som sytete og litt bortskjemt kanskje. Men det å ha en frisk og funksjonell kropp betyr så enormt mye for meg...
Jeg  har ikke gitt opp, men jeg vet jeg må gi meg med det jeg hadde tenkt nå. Jeg er i gang med nye planer, nye drømmer, og jeg tar denne erfaringen med meg. Jeg ville forbedre formen min så altfor fort, og da sa kroppen stopp. Sånn er det med den saken