Noen ord om avhengighet..

Hei.

Jeg har i disse dager markert og "feiret " at jeg har i de 3 siste årene av mitt liv ikke spist noe snop. Høres sikkert barnslig ut at en 42 år gammel dame har sånt snopestopp? Jeg har alltid vært en overspiser. 

Ikke diagnostisert spiseforstyrrelse, men jeg vet godt med meg selv hva mitt "misbruk" innebar av skamfulle mat -og snopeorgier som jeg ikke våger å beskrive nærmere, det er for vondt og skamfult ennå. Bildene jeg viser, glansbildene har sin pris, for det er veldig tøft å være "nykter", det er tøft å ikke kunne "unne seg" en liten sjokoladebit eller annet når alt ligger tilrette for at en virkelig har "fortjent" det. 

Når jeg har hatt lange, tunge treningsøkter, i form av løp, sykling eller fjelltur vet jeg at jeg har brukt enormt mange kalorier, og jeg vet av mange da unner seg noe ekstra godt som de som velger sunn livsstil ellers ikke driver å spiser eller drikker. 

Etter en 5-6 timers lang fjelltur er det liv å unne seg en softis, en øl eller annet en har lyst på, og dette uten at en legger på seg eller ødelegger det sunne livet.  Jeg kjenner på at jeg godtar at jeg er sånn nå. Og jeg tror ikke jeg går glipp av særlig mye lykke om jeg ikke får i meg så mange tomme kalorier mer. Jeg kjenner på at jeg har altfor lenge grublet meg ihjel på et skikkelig luksusproblem. Det er på tide å løfte blikket enda mer og se litt lengre enn meg selv og mitt. Jeg skammer meg ikke over grublingen, og jeg bestemmer meg her og nå for å ikke skamme meg over min fortid heller. Det var som det var og ble som det ble. 

Jeg har prøvd å gjøre det jeg ofte råder andre til, å spise bare litt, av og til, og gjerne gjøre det etter eller underveis i en treningsøkt. For det er en godt råd. Men jeg klarer ikke følge dette rådet selv, for da begynner jeg å spekulere i om jeg ikke kan ta litt mer, og mer og mer og mer og mer osv... Så for meg gjelder ikke " Har du lyst har du lov" for meg gjelder "du har lov å la være". 

Det kan tenkes at jeg på en eller annen måte har "pådratt" meg en ny avhengighet... dette med å være i aktivitet, høy puls, bli svett og fysisk trøtt. Det har blitt litt mye av det gode der og. Men det er som om det regulerer seg selv, og det er ikke like farlig å overspis som å overtrene... Ikke for meg i hvert fall. Men igjen, en liten treningsskade, eller overbelastning blir også et luksusproblem, og jeg er ikke knust over å ikke være best eller raskest i det jeg liker å trene. I går ble jeg løpt forbi av spreke unge menn på min tur over Vidden (Bergen) og jeg tenkte med meg selv at jeg er takknemlig for at jeg blir løpt fordi av noe så flott å se på .... He he...

 jeg ble videre fylt av en takknemlighet over å få være en liten del av noe som er større enn meg selv, noe som ikke preges av meg og mitt. Fjellet har en sånn innvirkning på meg. På fjellet spiller det ingen rolle om en har spist for mye eller for lite snop i sitt liv, om en skal unne seg en softis når en er i mål eller ikke. Fjelltopper gir helt annet perspektiv og utsikt. Hva som driver en ut på timeslange turer er så forskjellig. I går gikk jeg med gå-staver for første gang, pga at jeg har et kne som er litt ustabilt for tiden. av hensyn til kneet har jeg satt løpetrening på pause, men IKKE TRENINGSPAUSE!. 

OG det må jeg inndrømme, jeg hadde godt av å trene noe annet nå. Og kjenne etter hvordan det står til med kroppen. Og en fjellturen hadde så mye fint å by på som jeg føler jeg har gått glipp av i alle denne løpegleden. Gå-stavene gjorde at jeg kunne gå godt over fjellet uten store smerter, kun når jeg skulle klatre nedover, ble det på tide å være kreativ, eller bare bruke den jeg sitter på til å få kroppen trygt ned. 

Men altså, jeg synes fortsatt det er vanskelig å følge det som er viktig for meg. Det er så lett for å følge det alle andre tilsynelatende gjør, i stedet for å alltid stole på meg selv og det jeg innerst inne vet jeg må ta hensyn til. 

Men det må bli sånn, jeg må følge min egen vilje, og ikke problematisere dette mer. 

Da er jeg kan hende der at jeg er en bedre utgave av meg selv det det jeg var før? 

Jeg tror i hvert fall det

Jeg tror jeg lever best med det. 

ohhh..... så trøtt jeg blir av denne tankekarusellen, på tide å stoppe opp nå....