Hei
Jeg har lyst å skrive litt om noe som har skjedd med meg. Men jeg stusser litt på hvordan jeg skal formulere meg. For jeg nekter å være negativ, jeg nekter å skrive noe som kan få meg til å føle meg dum og teit.Så jeg har lettet setninger her mange ganger.

Saken er den at jeg har pådratt meg en kneskade. Den har kommet snikende tror jeg, men jeg vet om noen "tryningser" og andre hendelser som kan ha påvirket dette. Jeg har belastet beina mine mye det siste året. Mye løping, og jeg har utviklet en enorm løpeglede/treningsglede som jeg ikke trodde var mulig å oppnå. I tillegg har jeg fått dilla på sykling, utesykling. Og gleden av å gå i fjellet er også kommet tilbake.
Det har vært litt vanskelig å gå i fjellet pga ankelskaden min og skruene som gjør at foten ikke er skikkelig funksjonell.
Men nå har jeg plutselig fått det til igjen. Så nå er det ikke vanskelig å få trent, men å velge hva jeg skal trene. For jeg vil gjøre alt sammen. Poenget mitt er at jeg har gjort nettopp det. og jeg har blitt inspirert av de som gjør det veldig bra i både sykling og løping. Og ubevisst tenkt at jeg må være like god, for å være god. Jeg har fått det så travelt med å ser forbedringer. Og så har altså kneet satt hele denne prosessen på pause. For nå kan jeg ikke løpe, ikke akkurat i dag, og sikkert ikke i morgen heller. Det ene kneet er så stivt og lite samarbeidsvillig når det komme til løping. Legen har henvist meg videre til MR, flott det. Men jeg er ikke så veldig bekymret, jeg er jo superbra til tider, og har klatret både opp og ned noen fjell, og luftet sykkelen  mye. Dette gir ingen smerter. For da hadde jeg ikke gjort det. Jeg vil nemlig påstå at disse knesmertene er uutholdelige når de først setter inn. Da klarer jeg nesten ikke trekke pusten skikkelig. Så saken er enkel, ingen løping akkurat nå. Jeg har satt litt press på meg selv, fordi jeg har meldt meg på halvmaraton i begynnelsen av september. Og nå får jeg ikke trent til dette slik planen var, juli skulle liksom være den mnd jeg trente godt til dette løpet.
Så nå er jeg litt i tvil om jeg kan stille til start. Men dette jeg vet ikke noe mer om før startskuddet går, først da kan jeg være sikker på om jeg er med eller ikke. Og jeg kommer ikke til å presse meg mer nå, for jeg synes jo at trening skal være helsefremmende og ikke helse-hemmende.
Jeg har som mål å bli en veldig, veldig gammel og sprek dame, og det jeg er blitt så glad i av treningsformer nå, har jeg lyst til å holde på med alltid. Dermed har jeg jo i en alder av 42 år veldig god tid til å nå dette målet. Og jeg trenger nok ikke å bli like god (tidsmessig) som de damer og menn som har holdt på med idretten sin alltid, som har løpt siden de kunne gå, og som på veien ikke har måtte bruke tid på å være inaktiv og ekstremt overvektig... Jeg må alltid huske hvilken bakgrunn og hvilken historie jeg har og alltid være stolt av min vei ut av mitt mørke. Det gjelder å løfte blikket noen hakk og se litt lengre. Nå er jeg atter en erfaring rikere, klokere. blir jeg smartere nå, kommer kanskje noen til å kidnappe meg for å forske på hjernen min... ha ha ha... Men altså, en trenger jo ikke være like god som "de GODE" for å være god, liksom... det er jo helt tullete. Eg tar av meg hatten for de som klarer å holde seg upåvirket eller ikke sammenlikner seg selv med andre. Jeg prøver å ikke gjøre det, men innser at jeg ikke har prøvd hardt nok.

Jeg tror ikke dette innlegget var så veldig negativt skrevet om meg selv. Jeg holdet jo på å snu sånne negative tankemønstre, og jeg må si jeg er blitt mye bedre på det i hvert fall.
Ha en fin dag, og løft blikket litt du også, hvis du er blitt lei av å glane på skotuppene dine

Svett klem fra Marianne