Hei.
Lørdag 18 oktober 2025 klarte jeg endelig å fullføre et helt maraton. Jeg brukte 5 timer og 49 minutter, jeg var siste løper i mål og jeg løp så godt jeg kunne. Jeg digget hvert minste skritt og kilometer, og det er noe av det beste jeg har gjort for meg selv i hele mitt liv.
Tre dager etter løpet svever jeg fortsatt i en stille lykkerus over det jeg har klart. Kroppen er sliten ennå, men jeg har god energi og jeg har ingen smerter eller stive muskler.
Jeg har det egentlig bedre med meg selv enn på veldig lenge, og jeg vet på mange måter mer hvem jeg er og hva jeg er i stand til å klare.
I ukene før løpet var jeg nervøs og redd. Redd for å ikke klare det, redd for hån og latter, redd for skader og alt mulig annet det går an å være redd for. Jeg var usikker på om jeg hadde godt nok treningsgrunnlag og på om jeg fikk lov å fullføre løpet på den tiden jeg trengte.
All denne frykten, viser seg å være bortkastet energi. Jeg har aldri opplevd et mer positivt og støttende miljø som dette Det var ekte løpe-glede, og ekte heiarop og tommel-opp fra alle, og jeg mener at han som vant helmaraton, gav meg både oppmuntring og smil da han suste i mål før jeg hadde fullført halve løpet. For meg betydde det ingenting å være den siste som løp i mål, all konkurranse foregikk på innsiden, og jeg løp om kapp med noe i meg som alltid har holdt meg tilbake, rakket ned på meg og fortalt meg at jeg ikke duger. Jeg vant denne kampen, og min førsteplass er hos meg selv, i min egen psyke og selvfølelse.
De siste kilometerne inn mot mål, var jeg sliten og temmelig alene i løypen. Vaktene var gått hjem, og drikkestasjonen var tom, det var kun turgåere og lekende barn ute, og noen joggere som passerte meg med stor kraft i beina sine. Jeg hadde slått av musikken jeg høret på, og drev å snakket med meg selv slik at jeg ikke skulle begynne å gråte eller begynne å gå, for begge deler ville tatt både enegi og rytme, og nå kjente jeg at jeg måtte holde meg i gang, holde meg glad og finne siste rest av motivasjon og styrke. da det var 1 kilometer igjen, visste jeg at jeg hadde klart det, og bakken opp til Fana Stadion gikk fint å små-jogge.
Da jeg kom til toppen av bakken, stor det en vennlig mann å så på meg, mer enn det som er vanlig. Jeg forstår at han var en av arrangørene i løpet, og da jeg kom fram til ham, begynte han å løpe sammen med meg mot stadion. Han var en flott fyr, han lot meg få vite hvor imponert han var over meg og at ejg så temmelig pigg og opplagt for for å være en som hadde løpt så lenge som meg.
Resten av denne kilometeren forsvant i ekte løpe-glede og da vi kom til stadion, sa han at nå skulle jeg få løpe alene i mål og han ville vente på meg der. Jeg ble ropt opp over høytaleren da jeg passerte målstreken, og fikk applaus fra de to-tre menneskene som ventet på meg. Jeg fikk enda flere gode ord, og spørsmål om dette gav mersmak, eller om det var første og siste gang. Jeg hørte meg selv si ja, at dette gav mersmak, og det er faktisk sant.
Den siste overraskelsen var at arrangøren kom etter meg og sa at de skylte meg enda en premie. Jeg var nemlig blitt puljevinner. Dette var litt uforståelig for meg, for jeg kom jo sist i mål, så hvordan kunne jeg da vinne? Det viste seg at jeg var en den eneste deltageren i "min" alders-pulje, og da ble det førsteplass.
Den kirurgen som fortalte meg for 10 år siden at jeg ikke kom til å bli noen maratonløper, ante nok lite om hva han satte igang hos meg. For på grunn av den skaden jeg fikk den gangen (et ankelledd som røk helt av) og de operasjonene jeg måtte igjennom, hele livsstils-reisen min, og det omfattende endringsprosessen jeg har gjort, alle opp og nedturer, har fått meg til å løpe over denne målstreken.
Det er som om jeg endelig vet og forstår hva jeg har gjort og hva jeg har lært. Jeg har med hånden på hjertet aldri vært så fornøyd med kroppen min som jeg er nå. Den har vært med på så vanvittig mye, og likevel så fungerer den slik jeg trenger at den fungerer. Helse er så mye, helse er alt, og de endringene jeg måtte gjøre, reddet meg fra en uhelse som kunne tatt livet av meg (tror jeg).
Det som for meg før betydde ALT (kilo og kroppsfasong) har glidd forbi, og jeg vet hva som skal til for at JEG har det bra med meg selv og trives i livet.
Alt skal ikke være roserødt og problemfritt, man får ikke verre utfordringer i livet enn det er meningen at man skal klare.
I skrivende stund er jeg i hvilemodus, i hvert fall kroppen min, og det føles godt å ikke ha en sånn "trenings-uro" hengende over meg.
Jeg planlegger nye løp, og drømmer om nye opplevleser, og jeg har lært hvordan jeg skal leve og ta vare på meg selv for å komme i "maraton-form", det er for meg ikke galskap, men en måte å leve på. De som gjennom årene har ment at jeg er "treningsgal, slankegal, eller anne "gal-omtale", vet nok ikek hva de snakker om, eller har ikek tatt seg nok tid til å bli kjent med den jeg er. Det holder for meg at jeg kjenner meg selv, og vet hva som driver meg.
Takk for at du tok deg tid til å lese.
Klem fra Marainne
