Hei.
Nå vil jeg fortelle mer om løpe-gleden min. For jeg tok ikke skrekken etter å ha løpt maraton. Jeg må vel heller innrømme at jeg kanskje er blitt litt hekta. Det er i hvert fall kommet en form for ny "kunnskap" om meg selv og meg som løper. Og som menneske, vil jeg si.
Jeg vil bare løpe for løpingen sin skyld, og jeg vil utvikle meg og bli bedre.
Av alle utfordringer og oppgaver livet gir meg, av alle nederlag, og vanskelige situasjoner, er løping blitt noe jeg kjenner jeg mestrer, får til og kan måle framgang i.
Som om dette er noe jeg kjenner jeg virkelig kan få til, og mestringsfølelsen jeg kjenner på er verdt mer enn jeg noen gang kan bli i stand til å sette ord på, annet enn at det betyr enormt ye for meg. Gjennomføringen av maratonløpet i oktober lærte meg dette, og jeg lengter etter å oppleve den gode følelsen igjen.
Nå skal det ikke sies at livet mitt ellers er så grusomt, jeg har det bra, og jeg trives med det jeg gjør.
For meg er det slik, med min fortid og historie, at jeg trenger noe å være "hekta" på, og etter å ha vært hekta på ting som var skadelig for meg, har løpingen blitt den sunneste og beste "fiksering" jeg fram til å kan leve godt med.
Med min historie som sykelig overvektig, sukkeravhengig og kronisk "slanker" mm, må jeg fortsatt og alltid passe meg for de muligheter eller farer for tilbakefall som livets vei har å by på. Min tidligere livsstrategi for å kvele eller forsøke å takle livets utfordringer fungerer ikke for meg lengre, de bare ødelegger helsen min, og gjør alt verre.
Så, er det da blitt slik at jeg løper for å kunne leve et sunt og godt liv, eller løper jeg bare for å løpe og fordi jeg liker det? Hva er hva av det jeg gjør og hva driver meg?
Jeg er blitt mer bevisst på at jeg ikke løper noe bra når jeg ikke har det bra, når tunge tanker og vanskelige følelser herjer i hodet mitt, gjør det nesten vondt og løpe og tempoet er nesten i gangfart. Da blir jeg nødt til å "ta en fot i bakken" stoppe opp litt, og spørre meg selv eller bare kjenne etter hva det er som plager meg. Det tar ikke lang tid før jeg vet det, og da kan jeg gråte litt, eller trøste/finne ut av hvorfor jeg har det slik jeg har det. Jeg er også i bedre stand til å fine gode løsninger og konkludere med at når går det bra, og da kan jeg løpe videre, litt raskere på kilometeren enn jeg pleier, go da blir jeg overraskende glad og fornøyd med meg selv. Jeg blir en vinner i mitt eget løp, og kommer på førsteplass i min egen plassering på verdiskalaen min. Det gir med andre ord en god selvfølese og verdi for meg å gi meg selv tillit til kroppen min og til løpingen min, at jeg er god nok som jeg er og at jeg takler det livet har å by på til meg. Det behovet jeg før kjente på for å være tynn nok, og fin nok, var ikke bra for meg, for det ble liksom aldri "nok" å da var den motivasjoner veldig ødeleggende for alt jeg foretok meg.
Det å bli en maratonløper, har lært meg å lytte til kroppen min, hvile, og spise mer riktig, ja, jeg har i årevis nå spist sunt og godt, men likevel lurt meg selv til å spise mer siden jeg trener. Nå har jeg mer å spise mer rikti ginn mot løping, for mye mat i magen når jeg løper lenge, gjør veldig vondt og da blir det ikke en god løpetur. Hvis jeg spiser feil mat, blir det heller ikke en god opplevelse, så mer og mer automatisk spiser jeg riktig og fyller ikke magen slik jeg i "god tro" gjorde før. Dette er enda en fin utvikling og endring i min altomfattende livsstilsendring. Og jeg er fornøyd med resultatet. Dette resultatet er ikke særlig synlig for andre enn meg selv, og det henger fint sammen med at jeg ikke lengre er avhengig av synlige resultater for å føle at jeg lykkes.
Løpeklem fra Marianne
