Ryggsekken for 2026

 Hei. 

I dag er det nyttårsaften, og det er for meg og sikkert alle andre en meget spesiell dag. 

Jeg skal her bare "snakke for meg selv" og dele mine tanker om hva det betyr for meg å starte et nytt år. 

For det er ikke noe som bare skjer når klokken i kveld tikker over til midnatt og vi kan skrive 1 januar 2026. Det er for meg noe som har pågått en stund, det ble mørkere ute og på noen måter mørkere i meg selv. Dette er sånn psykologisk prat kanskje, og jeg sitter ikke her å fortrolig forteller om en begynnende depresjon, jeg tror jeg er den minst deprimerte personene jeg kjenner Men likevel kan også jeg ha noen tunge og dystre tanker og følelser og min mentale "ryggsekk" og til tider har jeg kjent på at denne sekker er blitt for tung å bære for meg. 

Den siste måneden (desember) har jeg i stille stunder tenkt på hva jeg vil ta med meg videre i 2026, og hva jeg skal la ligge igjen i 2025 (dette også mentalt sett).

Spørsmål jeg har stilt meg er : 

* Hva er det jeg har i min mentale sekk som veier så tungt? 

Oki, så var det da på tide å åpne sekken og ta en titt i den og sjekke innholdet, gjerne tømme alt utover gulvet og fa en oversikt, lage en sortering i alt som har ligget oppi der. 

* Hva trenger jeg ha med meg videre? 

* Hva kaster jeg på bålet? 

*Hva kan legges igjen i 2025 som et minne, en erfaring? 

- Ønsker jeg en tom sekk med meg videre på livets vei? Nei, det er nok ikke mulig og heller ikke nødvendig. 

- Ønsker jeg at sekken skal være lettere, eller er jeg fortsatt villig til å bære en full og tung sekk? 

Det er nok lurt å lage plass i sekken til nye opplevelser og erfaringer, kanskje de er både lettere og bedre å bære med seg videre? 

Når jeg våkner i morgen, den 1 januar i 2026, kommer jeg nok ikke til å være full av sånne nyttårsforsett. Hver gang jeg har laget meg sånne gode nyttårsforsett, og lovet meg selv å gjennomføre alle, har jeg glemt det meste av disse forsettene før ejg har fortært årets første kaffekopp. jeg er ikke flink til å utføre nyttårsforsett, de passer liksom ikke til meg når jeg tar en fot i bakken og ser meg i speilet. De er alltid altfor ambisiøst, og på den andre side har jeg for stor tillit til magien som jeg tror skal skje i overgangen fra ett år til ett annet. 

Denne magien må jeg jo skape selv, og ingenting kommer i gang av seg selv. Jeg blir som sagt for "flink og god" med for stor tillit til nyårets magi, og vanen med å utsette og skyve litt vanskelige oppgaver foran meg. Eller legge de i den mentale ryggsekken, slik at den til slutt blir så tung å bære på at ryggen er i ferd med å knekke. 

Mye er skjedd i 2025, mest gode ting, ja, det er på plussiden på det meste. Jeg har fått 2 nye barnebarn (så nå er jeg bestemor til 3),  jeg har fortsatt en super familie, og lever sammen med verdens beste ektemann. Jeg har en jobb jeg trives i, og mange gode kolleger. Jeg har en relativt god helse og er i bra form. Sånn fysisk sett kanskje i mitt livs beste form? 

Jeg har i hvert fall nådd målet om å løpe et maraton, og fått en velfortjent medalje for dette. Jeg vet ennå ikke om dette var mitt første eller siste maraton-løp i livet, det vil tiden vise. Jeg kjenner jeg for første gang i mitt selvfi-opptatte liv blir litt flau og pinlig berørt av å drive med sjølskryt, så mulig at dette ikke blir med videre, jeg trenger i hvert fall å ta ett oppgjør med behovet for å "bevise og fremheve visse sider ved meg selv. Jeg er kanskje endelig i fred med den jeg er blitt og hva det betyr for meg. 

Min viktigste endring videre er kanskje å ikke stappe alt mulig rart nedi denne sekken, ikke nødvendigvis være en sånn "askeladd" som samler på alt mulig skrot? 

For Askeladden i eventyret var det jo alltid til hans fordel det han fant og tok vare på, men i mitt tilfelle skal jeg nok være mer nøye med hva jeg finner og ta med meg, eller hva som prøver å finne meg og henge seg fast.....

Etter å ha gjort noen viktige grep i 2025, noen avgjørelser som var vanskelige men viktige, og at jeg har hatt nok mot eller mental kraft og vilje til å våge å ta en del viktige skritt i en litt ukjent retning, vet jeg ikke så mye om veien videre i 2026 ennå, annet enn sånne ting som er fakta. 

Jeg vet at jeg vil ha denne bloggen med meg videre, og at min lille drøm om å skrive en bok om, vel, meg og mitt liv er noe jeg ser for meg kan utvikle seg. Jeg er veldig usikker på dette med å skrive og gi ut en bok egentlig da. 

Usikkerheten handler om at det sannsynligvis ikke finne noen som vil lese en slik bok, ikke sikkert jeg orker å lese den selv en gang, og langt mindre at noe forlag er villig til å gi den ut for meg. 

Men det er jo slike tanker og holdninger som ødelegger alt for meg, og som bør kastes ut av ryggsekken min for godt!

Veeeel, på årets siste dag, har jeg i hvert fall nok fred og ro rundt meg til å kunne reflektere videre og ta noen avgjørelser. SÅ nåe det atter en gagn lysner til dag, er 2026 i gang og jeg gleder meg til å strate et nytt år. 

Takk for det gamle, og godt nytt år.

Klem fra Marianne 

 

Ny medalje og nye personlige rekorder.

Hei og god advent. 

På lørdag, den 6 desember deltok jeg på Bergen Adventsmaraton, i distansen halvmaraton. Det er Maratonkarusellen på Fana Stadion som arrangerte dette, og det var samme løype som da jeg løp mitt første maraton. 

På løpsdagen var jeg urovekkende nervøs, kroppen verket, og magen var veldig urolig. Jeg har ikke vent meg til denne nervøsiteten ennå, og det er ikke vanlgi for meg å være nervøs i andre sammenhenger der jeg skal prestere. Men når det gjelder løping, er jeg ille ute med nervene. 

Likevel stilte jeg til start, helt alene (uten å ha noen jeg kjenner rundt meg) og lurte litt på hva jeg egentlgi gjorde der, og hvorfor jeg holder på med dette. 

Mitt håp for dette løpet var å slå min egen rekord på halvmaraton fra Bergen City Maraton i april i år. Jeg har lenge trent på å bli en raskere og bedre løper, med blant annet mer intervall-trening og utvikling av bedre løpeteknikk, og jeg vet at jeg er blitt raskere og bedre enn før. 

Etter at jeg sluttet å trene for å gå ned i vekt, har jeg fått et annerledes og nytt forhold til trening/løping og hvile. Jeg våger å hvile mer, og jeg våger å spise litt bedre. 

Den siste uken før løpet, var jeg likevel ikek så veldig "flink" med maten. Dette tror jeg var på grunn av et lite magevirus som snek seg på uken før, og ejg var liksom ikek hel ti form igjen med tanke på apetitt og matinntak. jeg har selvsagt spist, men ikke det kroppen min trenge. 

Det var i hvert fall dette jeg tror gikk litt galt under lørdagens løp. Rett etter starten, kjente jeg at ejg var veldig tørr i munnen, skikkelig trøst, og jeg hadde tåpelig nok valgt å ikke ha egen drikke med på turen, bare forsyne meg på drikkestasjonene underveis. jeg hadde ikke løpt mange kilometerne før jeg begynte å kjenen på små kramper i leggene og på bakside lår, og jeg innså også at jeg hadde kledd me glitt for varmt, jeg svette mye og da sier det seg selv at kroppen ikke hadde det så bra. 

Det er ikke så bra å drikke store mengder væske under løpet, så på drikkestasjonene fikk jeg i meg nok til å kjenne på en herlig effekt av både sportsdrikk og cola en stund. Og jeg kunne tydelig kjenne det når den effekten var over. 

Likevel ble jeg i stand til å nyte løpet, jeg opplevde at jeg var med på noe positivt og godt, glade løpere i alle klasser og fasonger, noen løp helt maraton og noen på samme distanse som meg. Jeg fikk noen jeg kunne følge litt etter, og jeg frydet meg over tempoet og innsatsen til de virkelig gode løperne, uten å i det hele tatt prøve eller ønske om å holde følge med de. 

Jeg har mitt eget løp og mine egne mål å fokusere på, det er derfor jeg deltar, for å konkurrere med meg selv og det som foregår på "innsiden". 

Da jeg endelig nærmet meg mål, og så at jeg kanskje hadde en sjanse til å slå rekorden min, kjente jeg på en merkelig ambivalsens til dette, som om det ikke var viktig eller at jeg ikke kom til å klare det. Jeg måtte ta meg sammen for å ikke bare begynne å gå og gir opp alt sammen. 

Er det dette som skal være "typisk meg"? 

Å trekke meg slik at jeg slipper å bli bedre, slipper å være "god nok"? Er det derfor jeg kjenner på at jeg har lyst å gi opp det meste her i livet når ting begynner å bli vanskelig, eller jeg kan stå i fare for å mislykkes? Er jeg en feiging? 

Vel, etter siste drikkestasjon og energipåfyll var det ca 3 km igjen til mål, og temmelig lite kupert løype. Då da satte jeg inn "støtet" og løp så fort jeg klarte. Da en kom en liten bakke, hugget krampene tak i musklene for fullt, og jeg tror jeg ropete "NEI" og hoppet videre, uten å miste løpetempo noe særlig. 

Siste bakken opp til Fana stadion, lyttet jeg ikke til kroppen i det hele tatt, og siste 500 meter til mål, er litt vanskelig å huske, men jeg vet at jeg fikk min medalje, og regisserte at jeg hadde klart å slå min forrige halvmaraton-tid med rundt ett minutt eller noe sånt. Jeg fikk også varsel på løpe-klokken om min beste 5 kilometertid, min beste 10 kilometertid også var utført i dette løpet. 

Så alt i alt er jeg godt fornøyd med lørdagen, selv om jeg nå, tre dager etter fortsatt har en del vondt i muskler, krampen har gitt seg, men det er nok noe overbelastet musklatur som skal få hvile seg godt noen dger til før jeg løper igjen. 

 Jeg vet med meg selv at lørdagens gjennomføring var 90% vilje, og kanskje 10% kropp, og at jeg ville fått en enda bedre slutttid hvis alt hadde klaffet for meg. Sånn var det og sånn er livet :) 

Jeg tenker at jeg har flere gode løp i vente, og at jeg alltid har en ny sjnse til å gjøre det bedre. Denne tenkemåten jeg er begynt å bruke når jeg løper, er for meg veldig fin å ta med meg i alle livets prøvelser og utfordringer. Da vet jeg med meg selv at jeg kommer i mål, og at jeg kan når jeg vil. 

Løpeklem fra Marianne