Ny medalje og nye personlige rekorder.

Hei og god advent. 

På lørdag, den 6 desember deltok jeg på Bergen Adventsmaraton, i distansen halvmaraton. Det er Maratonkarusellen på Fana Stadion som arrangerte dette, og det var samme løype som da jeg løp mitt første maraton. 

På løpsdagen var jeg urovekkende nervøs, kroppen verket, og magen var veldig urolig. Jeg har ikke vent meg til denne nervøsiteten ennå, og det er ikke vanlgi for meg å være nervøs i andre sammenhenger der jeg skal prestere. Men når det gjelder løping, er jeg ille ute med nervene. 

Likevel stilte jeg til start, helt alene (uten å ha noen jeg kjenner rundt meg) og lurte litt på hva jeg egentlgi gjorde der, og hvorfor jeg holder på med dette. 

Mitt håp for dette løpet var å slå min egen rekord på halvmaraton fra Bergen City Maraton i april i år. Jeg har lenge trent på å bli en raskere og bedre løper, med blant annet mer intervall-trening og utvikling av bedre løpeteknikk, og jeg vet at jeg er blitt raskere og bedre enn før. 

Etter at jeg sluttet å trene for å gå ned i vekt, har jeg fått et annerledes og nytt forhold til trening/løping og hvile. Jeg våger å hvile mer, og jeg våger å spise litt bedre. 

Den siste uken før løpet, var jeg likevel ikek så veldig "flink" med maten. Dette tror jeg var på grunn av et lite magevirus som snek seg på uken før, og ejg var liksom ikek hel ti form igjen med tanke på apetitt og matinntak. jeg har selvsagt spist, men ikke det kroppen min trenge. 

Det var i hvert fall dette jeg tror gikk litt galt under lørdagens løp. Rett etter starten, kjente jeg at ejg var veldig tørr i munnen, skikkelig trøst, og jeg hadde tåpelig nok valgt å ikke ha egen drikke med på turen, bare forsyne meg på drikkestasjonene underveis. jeg hadde ikke løpt mange kilometerne før jeg begynte å kjenen på små kramper i leggene og på bakside lår, og jeg innså også at jeg hadde kledd me glitt for varmt, jeg svette mye og da sier det seg selv at kroppen ikke hadde det så bra. 

Det er ikke så bra å drikke store mengder væske under løpet, så på drikkestasjonene fikk jeg i meg nok til å kjenne på en herlig effekt av både sportsdrikk og cola en stund. Og jeg kunne tydelig kjenne det når den effekten var over. 

Likevel ble jeg i stand til å nyte løpet, jeg opplevde at jeg var med på noe positivt og godt, glade løpere i alle klasser og fasonger, noen løp helt maraton og noen på samme distanse som meg. Jeg fikk noen jeg kunne følge litt etter, og jeg frydet meg over tempoet og innsatsen til de virkelig gode løperne, uten å i det hele tatt prøve eller ønske om å holde følge med de. 

Jeg har mitt eget løp og mine egne mål å fokusere på, det er derfor jeg deltar, for å konkurrere med meg selv og det som foregår på "innsiden". 

Da jeg endelig nærmet meg mål, og så at jeg kanskje hadde en sjanse til å slå rekorden min, kjente jeg på en merkelig ambivalsens til dette, som om det ikke var viktig eller at jeg ikke kom til å klare det. Jeg måtte ta meg sammen for å ikke bare begynne å gå og gir opp alt sammen. 

Er det dette som skal være "typisk meg"? 

Å trekke meg slik at jeg slipper å bli bedre, slipper å være "god nok"? Er det derfor jeg kjenner på at jeg har lyst å gi opp det meste her i livet når ting begynner å bli vanskelig, eller jeg kan stå i fare for å mislykkes? Er jeg en feiging? 

Vel, etter siste drikkestasjon og energipåfyll var det ca 3 km igjen til mål, og temmelig lite kupert løype. Då da satte jeg inn "støtet" og løp så fort jeg klarte. Da en kom en liten bakke, hugget krampene tak i musklene for fullt, og jeg tror jeg ropete "NEI" og hoppet videre, uten å miste løpetempo noe særlig. 

Siste bakken opp til Fana stadion, lyttet jeg ikke til kroppen i det hele tatt, og siste 500 meter til mål, er litt vanskelig å huske, men jeg vet at jeg fikk min medalje, og regisserte at jeg hadde klart å slå min forrige halvmaraton-tid med rundt ett minutt eller noe sånt. Jeg fikk også varsel på løpe-klokken om min beste 5 kilometertid, min beste 10 kilometertid også var utført i dette løpet. 

Så alt i alt er jeg godt fornøyd med lørdagen, selv om jeg nå, tre dager etter fortsatt har en del vondt i muskler, krampen har gitt seg, men det er nok noe overbelastet musklatur som skal få hvile seg godt noen dger til før jeg løper igjen. 

 Jeg vet med meg selv at lørdagens gjennomføring var 90% vilje, og kanskje 10% kropp, og at jeg ville fått en enda bedre slutttid hvis alt hadde klaffet for meg. Sånn var det og sånn er livet :) 

Jeg tenker at jeg har flere gode løp i vente, og at jeg alltid har en ny sjnse til å gjøre det bedre. Denne tenkemåten jeg er begynt å bruke når jeg løper, er for meg veldig fin å ta med meg i alle livets prøvelser og utfordringer. Da vet jeg med meg selv at jeg kommer i mål, og at jeg kan når jeg vil. 

Løpeklem fra Marianne

 Hei. 

Nå vil jeg fortelle mer om løpe-gleden min. For jeg tok ikke skrekken etter å ha løpt maraton. Jeg må vel heller innrømme at jeg kanskje er blitt litt hekta. Det er i hvert fall kommet en form for ny "kunnskap" om meg selv og meg som løper. Og som menneske, vil jeg si. 

Store ord kanskje, men det er store følelser og, det er som om jeg tar løpegleden min mer på alvor  og det er ikke lengre en treningsform jeg benytter meg av for å gå ned i vekt. 

Jeg vil bare løpe for løpingen sin skyld, og jeg vil utvikle meg og bli bedre. 

Av alle utfordringer og oppgaver livet gir meg, av alle nederlag, og vanskelige situasjoner, er løping blitt noe jeg kjenner jeg mestrer, får til og kan måle framgang i. 

Som om dette er noe jeg kjenner jeg virkelig kan få til, og mestringsfølelsen jeg kjenner på er verdt mer enn jeg noen gang kan bli i stand til å sette ord på, annet enn at det betyr enormt ye for meg. Gjennomføringen av maratonløpet i oktober lærte meg dette, og jeg lengter etter å oppleve den gode følelsen igjen. 

Nå skal det ikke sies at livet mitt ellers er så grusomt, jeg har det bra, og jeg trives med det jeg gjør. 

For meg er det slik, med min fortid og historie, at jeg trenger noe å være "hekta" på, og etter å ha vært hekta på ting som var skadelig for meg, har løpingen blitt den sunneste og beste "fiksering" jeg fram til å kan leve godt med. 

Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å løpe lange løp igjen, både hel- og halvmaraton. Og når jeg tenker på at jeg skal det, kjenner jeg det godt i magen, en dyp glede, ispedd noen nervøse føleser og spenning. Dette trenger jeg å kjenne på, det er jeg mer og mer sikker på. 

Med min historie som sykelig overvektig, sukkeravhengig og kronisk "slanker" mm, må jeg fortsatt og alltid passe meg for de muligheter eller farer for  tilbakefall som livets vei har å by på. Min tidligere livsstrategi for å kvele eller forsøke å takle livets utfordringer fungerer ikke for meg lengre, de bare ødelegger helsen min, og gjør alt verre. 

Så, er det da blitt slik at jeg løper for å kunne leve et sunt og godt liv, eller løper jeg bare for å løpe og fordi jeg liker det? Hva er hva av det jeg gjør og hva driver meg? 

Jeg er blitt mer bevisst på at jeg ikke løper noe bra når jeg ikke har det bra, når tunge tanker og vanskelige følelser herjer i hodet mitt, gjør det nesten vondt og løpe og tempoet er nesten i gangfart. Da blir jeg nødt til å "ta en fot i bakken" stoppe opp litt, og spørre meg selv eller bare kjenne etter hva det er som plager meg. Det tar ikke lang tid før jeg vet det, og da kan jeg gråte litt, eller trøste/finne ut av hvorfor jeg har det slik jeg har det. Jeg er også i bedre stand til å fine gode løsninger og konkludere med at når går det bra, og da kan jeg løpe videre, litt raskere på kilometeren enn jeg pleier, go da blir jeg overraskende glad og fornøyd med meg selv. Jeg blir en vinner i mitt eget løp, og kommer på førsteplass i min egen plassering på verdiskalaen min. Det gir med andre ord en god selvfølese og verdi for meg å gi meg selv tillit til kroppen min og til løpingen min, at jeg er god nok som jeg er og at jeg takler det livet har å by på til meg. Det behovet jeg før kjente på for å være tynn nok, og fin nok, var ikke bra for meg, for det ble liksom aldri "nok" å da var den motivasjoner veldig ødeleggende for alt jeg foretok meg. 

Det å bli en maratonløper, har lært meg å lytte til kroppen min, hvile, og spise mer riktig, ja, jeg har i årevis nå spist sunt og godt, men likevel lurt meg selv til å spise mer siden jeg trener. Nå har jeg mer å spise mer rikti ginn mot løping, for mye mat i magen når jeg løper lenge, gjør veldig vondt og da blir det ikke en god løpetur. Hvis jeg spiser feil mat, blir det heller ikke en god opplevelse, så mer og mer automatisk spiser jeg riktig og fyller ikke magen slik jeg i "god tro" gjorde før. Dette er enda en fin utvikling og endring i min altomfattende livsstilsendring. Og jeg er fornøyd med resultatet. Dette resultatet er ikke særlig synlig for andre enn meg selv, og det henger fint sammen med at jeg ikke lengre er avhengig av synlige resultater for å føle at jeg lykkes. 

Løpeklem fra Marianne 

Mitt første maraton

 Hei.

Lørdag 18 oktober 2025 klarte jeg endelig å fullføre et helt maraton. Jeg brukte 5 timer og 49 minutter, jeg var siste løper i mål og jeg løp så godt jeg kunne. Jeg digget hvert minste skritt og kilometer, og det er noe av det beste jeg har gjort for meg selv i hele mitt liv. 

Tre dager etter løpet svever jeg fortsatt i en stille lykkerus over det jeg har klart. Kroppen er sliten ennå, men jeg har god energi og jeg har ingen smerter eller stive muskler. 

Jeg har det egentlig bedre med meg selv enn på veldig lenge, og jeg vet på mange måter mer hvem jeg er og hva jeg er i stand til å klare. 

I ukene før løpet var jeg nervøs og redd. Redd for å ikke klare det, redd for hån og latter, redd for skader og alt mulig annet det går an å være redd for. Jeg var usikker på om jeg hadde godt nok treningsgrunnlag og på om jeg fikk lov å fullføre løpet på den tiden jeg trengte. 

All denne frykten, viser seg å være bortkastet energi. Jeg har aldri opplevd et mer positivt og støttende miljø som dette Det var ekte løpe-glede, og ekte heiarop og tommel-opp fra alle, og jeg mener at han som vant helmaraton, gav meg både oppmuntring og smil da han suste i mål før jeg hadde fullført halve løpet. For meg betydde det ingenting å være den siste som løp i mål, all konkurranse foregikk på innsiden, og jeg løp om kapp med noe i meg som alltid har holdt meg tilbake, rakket ned på meg og fortalt meg at jeg ikke duger. Jeg vant denne kampen, og min førsteplass er hos meg selv, i min egen psyke og selvfølelse. 

De siste kilometerne inn mot mål, var jeg sliten og temmelig alene i løypen. Vaktene var gått hjem, og drikkestasjonen var tom, det var kun turgåere og lekende barn ute, og noen joggere som passerte meg med stor kraft i beina sine. Jeg hadde slått av musikken jeg høret på, og drev å snakket med meg selv slik at jeg ikke skulle begynne å gråte eller begynne å gå, for begge deler ville tatt både enegi og rytme, og nå kjente jeg at jeg måtte holde meg i gang, holde meg glad og finne siste rest av motivasjon og styrke. da det var 1 kilometer igjen, visste jeg at jeg hadde klart det, og bakken opp til Fana Stadion gikk fint å små-jogge. 

Da jeg kom til toppen av bakken, stor det en vennlig mann å så på meg, mer enn det som er vanlig. Jeg forstår at han var en av arrangørene i løpet, og da jeg kom fram til ham, begynte han å løpe sammen med meg mot stadion. Han var en flott fyr, han lot meg få vite hvor imponert han var over meg og at ejg så temmelig pigg og opplagt for for å være en som hadde løpt så lenge som meg. 

Resten av denne kilometeren forsvant i ekte løpe-glede og da vi kom til stadion, sa han at nå skulle jeg få løpe alene i mål og han ville vente på meg der. Jeg ble ropt opp over høytaleren da jeg passerte målstreken, og fikk applaus fra de to-tre menneskene som ventet på meg. Jeg fikk enda flere gode ord, og spørsmål om dette gav mersmak, eller om det var første og siste gang. Jeg hørte meg selv si ja, at dette gav mersmak, og det er faktisk sant. 

Den siste overraskelsen var at arrangøren kom etter meg og sa at de skylte meg enda en premie. Jeg var nemlig blitt puljevinner. Dette var litt uforståelig for meg, for jeg kom jo sist i mål, så hvordan kunne jeg da vinne? Det viste seg at jeg var en den eneste deltageren i "min" alders-pulje, og da ble det førsteplass. 

Den kirurgen som fortalte meg for 10 år siden at jeg ikke kom til å bli noen maratonløper, ante nok lite om hva han satte igang hos meg. For på grunn av den skaden jeg fikk den gangen (et ankelledd som røk helt av) og de operasjonene jeg måtte igjennom, hele livsstils-reisen min, og det omfattende endringsprosessen jeg har gjort, alle opp og nedturer, har fått meg til å løpe over denne målstreken. 

Det er som om jeg endelig vet og forstår hva jeg har gjort og hva jeg har lært. Jeg har med hånden på hjertet aldri vært så fornøyd med kroppen min som jeg er nå. Den har vært med på så vanvittig mye, og likevel så fungerer den slik jeg trenger at den fungerer. Helse er så mye, helse er alt, og de endringene jeg måtte gjøre, reddet meg fra en uhelse som kunne tatt livet av meg (tror jeg). 

Det som for meg før betydde ALT (kilo og kroppsfasong) har glidd forbi, og jeg vet hva som skal til for at JEG har det bra med meg selv og trives i livet. 

Alt skal ikke være roserødt og problemfritt, man får ikke verre utfordringer i livet enn det er meningen at man skal klare. 

I skrivende stund er jeg i hvilemodus, i hvert fall kroppen min, og det føles godt å ikke ha en sånn "trenings-uro" hengende over meg. 

Jeg planlegger nye løp, og drømmer om nye opplevleser, og jeg har lært hvordan jeg skal leve og ta vare på meg selv for å komme i "maraton-form", det er for meg ikke galskap, men en måte å leve på. De som gjennom årene har ment at jeg er "treningsgal, slankegal, eller anne "gal-omtale", vet nok ikek hva de snakker om, eller har ikek tatt seg nok tid til å bli kjent med den jeg er. Det holder for meg at jeg kjenner meg selv, og vet hva som driver meg. 

Takk for at du tok deg tid til å lese.

Klem fra Marainne 

De kranglete uvanene og innbilte behovene

 Hei. 

Det er noe med de kranglete vanene, de som aldri ser ut til å gi seg, de som alltid vil jobbe med harde og slue metoder for å vinne. 

Jeg snakker om uvanene, og alt jeg skriver er rettet mot mine egne uvaner og innbilte behov. 

Det er utfordrende å leve i fred men noe som hele tiden vil krangle seg til å få viljen sin Jeg har kranglet med disse uvanene så lenge jeg kan huske. Før vant de som regel alltid, jeg var liksom ikke i stand til å protestere eller holde ut en sånn krangel. Men de siste årene har jeg kranglet høylytt, jeg har ignorert og jeg har oversett ett hvert forsøk disse uvanen har gjort for å få meg ut av balanse, eller gi slipp på mine nye og sunnere vaner. Jeg tror den avhengigheten/uvanene blir sterkere når det er høytid og spesielle tider på året. Nå er det desember og julen står for tur, og da kjenner jeg at noe skjer i meg som jeg ikke liker eller har like god kontroll på. 

Jeg hr det best når jeg lever sunt, enkelt forklart. jeg vil påstå at det er en indre motivasjon, drivkraft og livsstil som jeg føler jeg har fått i gave, for jeg savner ikke noe i det livet der jeg spiste hva jeg ville i store mengder og dermed bodde i en ekstremt stor og tung kropp. 

Jeg liker å trene mye og ofte, og jeg kjenner at det er naturlig for meg å ta sunnere valg. 

Så hva er det som skjer nå da? 

Siden jeg opplevde at det å spise snop og annen sukkerholdig mat ble en rus for meg; en måte å håndtere følsomhet på som ikke var god for helsen, er julen utfordrende. Ikke misforstå, jeg liker at det er jul, og det er mye med julen som personlig betyr mye for meg, og dette har ingenting med mat å gjøre. 

Jeg liker ikke å legge på meg, og i sommer oppdaget jeg til min store fortvilelse at jeg var i ferd med å legge på meg igjen. For da var jeg lite oppmerksom på de kranglete uvanene igjen. Og lite oppmerksom på hva som skjer med meg når jeg blir følelsesmessig aktivert. Jeg la ikke på meg mye, men nok til å ikke trives med det. Det som faktisk er verre for meg enn at jeg legger på meg er det veldige ubehaget for mye sukker gir meg (etter at rusen har lagt seg igjen). Jeg blir fysisk dårlig, og får mye plager når jeg slipper opp og lar innbilte behov få vinne. For da spiser jeg mat som min mage av ulike grunner regagerer negativ på og så blir det problemer. 

Og det som jeg aldri slutter å bli facinert over er hvorfor i alle dager jeg velger å spise noe som gjør meg fysisk syk, nedstemt og over lengre tid, tyngre i kroppen og ute av balanse. 

Heldigvis