På godisbutikken.

 Det er vinterferie og vi er på tur. Vi har krysset grensen og kommet oss til Sverige, vi har kjørt i mange timer og ser frem til en god bein-strekk på I Svinesund. Vi skal på godisbutikken å handle inn snop til påsken, det er greit å ha litt på lager av det barna liker best. 

 Det er mulig å kjøpe inn i store mendger på denne godisbutikken, og det er nok litt billigere enn hjemme også. Håper jeg da. 

 Det er slik bokser med snop som er foretrukket, for da blir ikke jeg fristet til å forsyne med i det skjulte eller snike meg til noe. 

. Det er også rader med smågodt på denne butikken, et hav av snop i alle fasonger og du kan virkelig gå det vill i både lukter og synsinntrykk

  . 

Ikke min pose, så da kan jeg smile

For meg er det både himmel og helvete å være i en sånn butikk. Luktene av sukker og synsinntrykket vekker noe i meg som jeg overhodet ikke liker eller kjenner at jeg har kontroll på. 

Det vil si jeg trodde jeg hadde fått kontroll på meg selv her nå, etter så mange år med kamp og mestring, med behandling og holdningsendring. Jeg verken skal eller vil bruke snop, sukker eller fet mat til å døyve vanskelige følelser, jeg har bestemt meg for å heller ha det vondt når livet kommer med utfordringer som er vonde å takler for meg, slik smerte er jo ikke farlig, men gir muligheter for vekst, utvikling og mental styrke. 

Da vi nesten var ferdige med å handle det vi skulle ha, kjente jeg at jeg hadde lyst til å plukke med meg noen biter med fugde/karamell som jeg liker veldig godt. jeg har ikke noe strengt snope-forbud lengre, men øver meg på å nyte langsomt det jeg liker bet, i stedet for å leve etter strenge regler, eller hive i meg uhemmet. Finne den gylne middelveien liksom....

Jeg fant meg en papirpose, og begynte forsiktig å putte noen få biter med FUGDE-biter, av ulik sort og smak. Uroen i kroppen kom snikende, jeg kjente på økt hjertebank og difuse smerter i mage og i brystet, det begynte å suse i hodet. Planen min var på plukke med meg ca 10 biter med mine favoritter, men denne planen forsvant fullstendig. 

Det var som om noe i meg overtok kontrollen, jeg gikk hvileløst mellom radene med smågodt, posen i hånden min ble tyngre og tyngre. De jeg var sammen med forsvant litt for meg, jeg visste at de var der, men de var der liksom ikke likevel. Min mann sa noe til meg, og smile vennlig, men jeg oppfattet ikke hva han sa. Jeg kjente på tyngden av posen, og så kom skammen, og det gjorde så vondt i "hele meg", jeg ville bare forsvinne derfra. Vi skulle gå å betale, men jeg kjente på hele meg at jeg på ingen måte ville ha med meg den posen jeg hadde i hånden min. Jeg visste nemlig at den bare kom til å plage meg, jeg kom ikke til å klare å kose meg med det, bare spise og spise til det ble tomt og så ville jeg bli veldig dårlig både fysisk og psykisk. Jeg visste at jeg ville mest av alt sette fra meg hele posen i butikken, selv om jeg vet at det ikke er noe kjekt for de som driver slike smågodt butikker. Jeg måtte altså droppe høflighet og god oppførsel overfor butikkeier, og bare gjøre det beste ut av en situasjon med dårlige valg og dårlig oppførsel uansett hvordan jeg gjorde det videre. Så full av skam, og noen andre vonde følelser  jeg ikke forstår hva er, kom jeg meg ut derfra uten denne store tunge posen med "dop". 

    Yngstejenten vår (bonusjenten min) fikk selvsagt lov å kjøpe seg den godisen hun hadde lyst på, og i skrivende stund sitter jeg her og kjenner på luten av snop fra hennes pose. Jeg er ikke fristet til  å forsyne meg, det er hennes godteri og da holder jeg meg unna.

 Men jeg kjenner på hodepine, kvalme og uro, fordi slike lukter vekker noe i meg som jeg trenger å bearbeide, når jeg finner ut av hva det er for noe. 

Jeg har mine metoder, jeg har også mine løpeturer og hjelper meg å lytte til min indre stemme. 

Det som slår meg er at jeg er ferdig behandlet fra min spiseforstyrrelse fordi jeg ikke overspiser lengre, men jeg har ikke fått tak i alt som ligger under av følelser og og hvordan jeg skal takler det uten å "ruse/dope" meg når livet skjer. Det er dette som må få min oppmerksomhet nå, selv om det kan svi litt og gjøre vondt. 

Jeg er heldigivis ikke så ofte på slike butikker, så jeg trenger ikke utsette meg for denne påkjenningen. Men jeg må nok forholde meg til denne delen av meg selv likevel, og slutte å skamme meg over den jeg er. 

Kanskje min åpenhet kan hjelpe deg eller noen du kjenner som strever med eller har opplevd liknende situasjoner? 

Jeg tror ikek jeg er den eneste som har følelser som går i krøll av og til. 

Heldigvis så har jeg et liv som er godt, med så mange mennesker som like meg for den jeg er. Jeg er dypt takknemlig for alt livet har lært meg og vet at dette som skjer/skjedde nå, err en del av planen min skaper har valgt for meg. 

Hilsen Marianne