Hei.
Forrige lørdag var det feiring av Grete Roede sitt 50 års jubileum og i den forbindelse en flott convention for alle oss som er Roede-veiledere i Norge. Vi møttes på et hotell i Oslo, og det er alltid en glede å se alle sammen, for vi møtes ikke like ofte som vi skulle ønske at vi kunne møtes.
Jeg sa ja med en gang.
Hvorfor gjorde jeg det egentlig? Jg som liker å dele med verden det jeg er stolt av og fornøyd med, liker jo ikke å dele av denne siden ved meg selv, for det har jo alltid vært hemmelig, flaut og skamfullt for meg å innse at jeg hadde et problem med maten, og at jeg ble så ekstremt overvektig.
Jeg hadde god tid til å forberede meg, og lite viste jeg at denne forberedelsestiden ble en enrom healingprosess for meg. Jeg begynte å skrive om alt jeg hadde følt og tenkt og trodd om meg selv i alle de årene jeg overspiste og kanskje var det fagfolk i dag kaller syk av oversgpisingslidelse.
Men, led jeg noe særlig? jeg visste jo ikke at dette var en form for sykdom, det var jo slik livet mitt var.
I denne gode og lage forberedelsestiden kom minner og tanker tilbake. Karoline sendte meg nemlig noen gode spørsmål, til hjelp for å forberede samtalen vi skulle ha i fremlegget om oversgpisingslidelse.
Jeg hadde en fin barndom med mange gode opplevelser og fine stunder, men jeg vet at dette med kroppen og annerledesheten, en følelse av skam, alltid hang over meg. Etterhvert som barndom gikk over i ungdomstid, ble jeg mer og mer overvektig, jeg husker spesielt at jeg fikk sjokk da jeg oppdaget tilfeldig at jeg veide over 100 kg, jeg veide meg på naboens vekt. Da var jeg ca 13 år gammel.
Jeg ble av og til satt på slankekurer og jeg fikk lov på å leve på Nutrilett pulverkur. Det var ikke noe press fra mine omsorgspersoner om å gå ned i vekt egentlig, bare en vennlig hjelp for å finne en løsning på mitt problem.
Min mormor hadde gått på datidens Grete Roede kurs, så jeg husker jeg fikk oservert klibrød og naturell yoghurt. Jeg kan huske at jeg av og til levde på så lite mat at jeg besvimte, og en gang fikk jeg en alvorlig hjernerystelse som følge av dette.
Jeg gikk ned i vekt da jeg var ungdom, spesielt rundt den tiden jeg skulle stå konfirmant, fra jeg tok mål til bunad første gang, til jeg skulle prøve den da den var ferdig brodert, var bunaden og bunad skjorten blitt altfor stor for meg, og måtte sys inn i rekordfart.
Så i den tiden var jeg skal nok egentlig når jeg ser tilbake på bilder, men jeg var aldri slank i «hodet», jeg visste at jeg var annerledes og ikke god nok, ikke fin nok slik alle andre var.
Jeg hadde nok allerede da fått meg en knekk på selvfølelse.
Jeg kunne bruke mye tid på å planlegge hvordan jeg skulle få tak i penger til å kjøpe snop og hvordan jeg skulle få kjøpt det inn uten å bli sett, hvordan jeg skulle få laget meg store middagsmåltider med makaroni, bacon og pølse, uten å bli oppdaget. Min unnskyldning for at spise, var at jeg skulle jo på trening (spilte håndball) og at jeg trengte mat for å få det til. Maten ble egentlig brukt til å dempe smerte, sorg og en lengsel etter å føle meg god nok. Jeg spiste til kvalmen kom, og da kastet jeg opp, og så spiste jeg igjen. Etter dette kom skammen, og alle andre dårlige følelser over det jeg hadde gjort. Det som slår meg er at jeg alltid i starten av en overspisingsepisode følte meg ganske glad, og lett til sinns, og disse følelsene varte helt til det ble for mye mat for magen å takle.
Det negative selvbildet og tankemønsteret gjorde at jeg veldig seint i livet ble bevisst at jeg hadde en spiseforstyrrelse som het overspisingslidelse.
Jeg visste om anoreksi og bulimi, men siden jeg bare kastet opp av og til, tenkte jeg at det ikke gjaldt meg. Jeg levde med min forståelse av meg selv, at jeg ikke var god nok, fin nok, og at jeg måtte bli slank for å kunne være like verdifull som alle andre. Jeg hadde en sånn «bare vent» tankegang, bare vent til jeg blir slank, da skal livet bli så bra. For meg ble dette temmelig trist på innsiden, siden jeg aldri oppnådde status «fin». Så mat, spesielt snop, ble min trøst, for da hadde jeg en pause fra alt det vonde, selv om det bare var en liten stund. Jeg drømte om å være en annen enn meg selv.
• Når skjønte du at du hadde et problem? Var det en spesiell hendelse? ( ett av Karline sine gode spørsmål)
Jeg vet egentlig ikke, for jeg levde så lenge i fornektelse, så det å innse at jeg hadde et problem kom gradvis. Siden jeg visste at jeg hadde et problem med selvfølelsen og det bilde jeg hadde på meg selv, var jeg stadig på «fisketur» etter komplimenter og bekreftelse på om jeg var god nok eller ikke. Dette tror jeg var litt belastende for de rundt meg, for når bekreftelsen kom, trodde jeg ikke på det de sa, for jeg visste jo bedre enn de at jeg ikke var god nok. Dette kunne det bli konflikter av.
Og det ble veldig synlig for meg etter at jeg hadde gått ned 70 kilo og blitt «slank og fin». For da jeg gikk på kurs og da jeg gikk ned i vekt på egenhånd, hadde jeg et strengt regime med meg selv, ingen snop, junkfood eller kaker mm, og jeg trente mer og mer, jeg gikk lange fjellturer, trente med tunge vekter, var med på utallige spinningtimer, og begynte gradvis og løpe.
Jeg laget meg altså et stort kaloriunderskudd.
Roedemetoden var lett for meg og lære, og jeg fikk fort på plass en god måltidsrytme, jeg lærte hvor nyttige det var å telle kalorier, og jeg fikk en bedre og sunnere balanse i kostholdet mitt.
På kurs lærte jeg mye om at «litt er lov» og at det er sunt å kose seg litt, og jeg er som veileder enige i dette nå.
Men jeg var ikke enig i det da, jeg våget ikke å spise den maten som fikk meg ut i et overspisingskaos igjen. Jeg ble veldig god på å finne sunne alternativer, og jeg ble meget påståelig i at jeg på ingen måte tålte den type mat lengre. I de årene jeg ikke spiste noe av «triggermaten» ble jeg mer og mer kjent med meg selv, med sider av meg selv jeg ikke helt visste at jeg hadde. Jeg ble mer synlig følsom, jeg kunne gråte når noe var trist, og jeg kjente på vonde følelser som kunne sette meg helt ut av spill, smerter i hele kroppen, og hodepine, kvalme, mm. Jeg kjente også på glede, boblende glede som kommer innenfra.
Treningsgleden ble større og større, og en dag uten trening ble en dag uten mening.
Jeg visste om at det fantes noe som het spiseforstyrrelser, spesielt hadde jeg lest mye om anoreksi, det synes jeg var så fasinerende, at noen klarte å helt la være å spise. Jeg visste også om har det var en sykdom som het bulimi, at man kastet opp det man spiste, rett etter måltidet/måltidene var over og en følt kvalme og ubehaget var for mye å takle. Jeg fant også ut at mange tok mye avføringspiller, og jeg gjorde det jeg kunne for å få fatt i dette. Jeg kjøpte også ulike slankepiller på nett eller i helsekostbutikk, og tok en del overdoser av alle disse pillene, det rare er at denne bruken av oppkast og piller, skapte gode grunner til å fortsette overspisingen, så ingenting funket for å nå målet, jeg ble bare større og større.
• Du har gått gjennom en stor livsstilsendring fra å ha hatt et turbulent forhold til mat. Kan du si litt om denne reisen?
Tanken på kropp og vekt, og på mat og snop tok så godt som all plass hos meg fra jeg var ca 11-12 år gammel. Jeg sier ca for jeg er usikker på når dette startet. Jeg kan huske at fokuset på at min kropp var for stor kom tidligere enn dette, men jeg husker bare kommentarer som at jeg ikke måtte spise så mye, for da ble jeg så tjukk og feit, eller at magen min var for stor, og slike kommentarer som kommer fra familie og venner uten at de kanskje mener noe vondt med det.
Jeg var nok et barn som var glad i å spise, spesielt søt mat. >Jeg vet at jeg også kjente på det gode selskapet og trøsten enkelte typer mat kan gi. Jeg vil eller kan klage på oppdragelsen eller oppvektsvilkårene mine, jeg har hatt det godt og vært omgitt av mye kjærlighet hele veien. Likevel har det også i vår familie vært utfordringer (sykdom og død) som jeg som barn ikke alltid forstod, eller misforstod, og jeg tror jeg var mye mer følsom og sårbar enn noen rundt meg var klar over. Så allerede i tidlig barndom kan mat ha vært en trøst for meg, samtidig som følelsen av å ikke være god nok, eller måtte forandre meg vokse opp sammen med meg.
Hyllen i roteskapet er et bilde på hvordan jeg hadde det med mat, jeg hadde poser med smågodt på den ene siden, og Noka-diettens barer og pulverkurer på den andre siden, ingen mellomting i mitt liv, utenom da jeg spakk i de tøffe diettene, da spiste jeg den vanlige maten, mye av den og kjente på en dyp glede over alle de gode smakene som finnes i vanlige sunn mat. Det fine er at når jeg sprakk, så var det lengslene etter grovt brød med pålegg som var triggeren. De turbulente forsøkene mine på å gå ned i vekt, funket i perioder, jeg ikke ned noen kilo hver gang, og dette var jo motivasjon til å fortsette denne pinen og rovdriften på meg selv litt til. Jeg fortalte meg selv at jeg måtte bare være tøffere og flinkere og stå på, så ville jeg nok bli slank og god nok til slutt. Alt i livet mitt skulle nemlig bli bra bare jeg kom i mål med vekten.
Når jeg tenker tilbake på alt jeg har gjort mot meg selv, blir jeg fortsatt litt trist. Det tror jeg er fordi jeg egentlig ikke er en slem person som vil mennesker noe vondt, men det gjaldt liksom ikke meg selv. Jeg var ikek snill mot meg selv, og det mønsteret er utfordrende å få vekk.
Jeg mener jeg alltid har hatt et sunt fokus på mat, og likt effekten av å spise sunt. Siden jeg er/var en overspiser har jo det å vegre seg for å spise alltid vært en utfordring for meg, jeg er liksom en «jatakk, begge deler» og spiser det som er å spise (litt Ole Brum kanskje). Det er litt rart å si dette, men jeg har mest vegret meg for å spise usunn mat (snop for det meste) sammen med andre fordi jeg visste at dette ikke er noe sunt og at en må begrense seg. Det å begrense seg var veldig utfordrende for meg, både når det gjaldt alkohol, snop og mat. Jeg gjorde det jeg kunne og som jeg trodde virket for å skjule mitt forbruk, men jeg vet jo at det ikke holder å skjule i lengden.
For mye mat og snop laget overvekt, og for mye alkohol gjorde meg «drita full» (som vi sier på Bergensk). Det at jeg tok avføringspiller og kastet opp viljestyrt, gjorde kroppen min syk, og jeg er til tider fortsatt syk av det jeg har gjort mot meg selv i form av IBS og spiserørsslitasje. Kroppen tåler ikke å bli utsatt for fremtvunget oppkast og misbruk av avføringspiller, i kombinasjon med overspising og ekstreme dietter over så mange år. Min første Nutrilett kur gjennomførte jeg før jeg var konfirmant, jeg fikk lov til å gjøre dette av in mor, siden hun og min søster ville prøve denne nye og fantastiske kuren.
Å begynne på Roede-kurs økte mitt kunnskapsnivå uke for uke. Jeg fikk en solid kursbok, den røde boken til Grete Roede, og jeg lånte lenge min søster sin før jeg begynte på kurs og fikk min egen. Jeg forstod tidlig at Roede-metoden var nok som passet perfekt for meg, bortsett fra det å begrense meg. Ingen problem å begrense vanlige måltider, men umulig å begrense inntak av snop. Vanlig mat duger, lærte vi, men jeg tenkte at det dugde for de som ikke var så galen etter mat som meg, men måtte fortsatt ha regler og forbud, og passe på å holde meg helt vekke fra tiggermaten. Da jeg klarte å holde dette sporet, gikk kiloene av, noen ganger fort, og andre ganger sakte. I de sakte periodene hadde jeg tilbakefall. Treningen min ble en stor glede for meg, og en måte å avreagere sterke følelser og vanskelige livssituasjoner. Da jeg virkelig ble bitt av treningsbasillen, hadde jeg veiledning fra personlig trener. Han nektet å trene med meg dersom jeg ikke spiste nok, og han brydde seg ikke om hva jeg veide, han bare fremhevet hvor mye muskler jeg hadde i kroppen og hvor sterk jeg kunnen bli. Han trengte aldri å motivere meg til å ta ekstra i, han innså ganske raskt at han heller måtte bremse meg, og sende meg hjem nå jeg var hvit i ansiktet av utmattelse. Min driv etter å overdrive det jeg gjorde med maten var blitt overført til treningen min. Jeg gikk igjennom både skader og utmattelser, fortsatt uten å forstå at jeg var syk av spiseforstyrrelse og det den problematikken det medfører.
Likevel så har livet mitt lært meg at det er bedre dor meg å overtrene enn å overspise, for treningen stopper av seg selv, mens spisingen ikke har noen stopp, slik jeg opplevde det. Når jeg trener mye, opplever jeg en følelse av å ha både kontroll og belønning.
Og det gjør det lettere for meg å velge sunn mat, for jeg vil bevare en gode følelsen treningen gir meg, og det får jeg bare ved å ta de sunnere valgene. Jeg har ikke noe stress i kroppen når jeg spiser sunt, og trener godt.
Det beste er at eg ikke har noen ekstreme dietter eller kostholds-regime lengre. Jeg har det mer slik at jeg sjeldnere og sjeldnere føler tranger til å spise/misbruke maten slik jeg gjorde før. Det har på mange måter fått brenne ut, og jeg takler bedre min usikkerhet og vanskelige følelser når de kommer. jeg har mye mer troen på de positive tilbakemeldingene jeg får nå, jeg tar i hvert fall imot dem med takknemmlighet og glede. Jeg har fått uforventet mye god feedback fra mine kolleger i Roede, go jeg kjenner at jeg våger å ta det til meg. Det er enda et tegn på at jeg er ferdig med å være så slem mot meg selv, og overbevist om at ingen liker meg. Så det er dermed lite "vanskelige følelser" igjen å spise på, og sulten min etter å bedøve er borte.
Det jeg vil avslutte med er at jeg vet ikke om det finnes en "god måte" å bevisstgjøre noen du vet kan streve med overspising/skjult spising, annet en nå opplyse dem om at du "vet hva de driver med". Og da setter en jo hele relasjonen på prøve for det er jo både fornærmende og vondt dersom noen påpeker at du er overvektig eller at det kan se ut til at du spiser i det skjulte og at det blir for mye av den usunne maten.
Jeg vet at jeg i min jobb som kursveileder kan hjelpe og veilede de som strever fordi jeg våger mer og mer å være ærlig og sette ord, eller lys på det som er mørkt, flaut eller skamfullt. Men jeg vet ikke om den som oppdager at en har et problem har mot nok til å be om denne hjelpen, selv om dette er veien ut av noe som en ikke selv klarer å se ende på.
I mitt neste innlegg skal jeg dele en fantastisk glede med dere som handler om veien ut av ekstrem overvekt og følelsesspising.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar