Ryggsekken for 2026

 Hei. 

I dag er det nyttårsaften, og det er for meg og sikkert alle andre en meget spesiell dag. 

Jeg skal her bare "snakke for meg selv" og dele mine tanker om hva det betyr for meg å starte et nytt år. 

For det er ikke noe som bare skjer når klokken i kveld tikker over til midnatt og vi kan skrive 1 januar 2026. Det er for meg noe som har pågått en stund, det ble mørkere ute og på noen måter mørkere i meg selv. Dette er sånn psykologisk prat kanskje, og jeg sitter ikke her å fortrolig forteller om en begynnende depresjon, jeg tror jeg er den minst deprimerte personene jeg kjenner Men likevel kan også jeg ha noen tunge og dystre tanker og følelser og min mentale "ryggsekk" og til tider har jeg kjent på at denne sekker er blitt for tung å bære for meg. 

Den siste måneden (desember) har jeg i stille stunder tenkt på hva jeg vil ta med meg videre i 2026, og hva jeg skal la ligge igjen i 2025 (dette også mentalt sett).

Spørsmål jeg har stilt meg er : 

* Hva er det jeg har i min mentale sekk som veier så tungt? 

Oki, så var det da på tide å åpne sekken og ta en titt i den og sjekke innholdet, gjerne tømme alt utover gulvet og fa en oversikt, lage en sortering i alt som har ligget oppi der. 

* Hva trenger jeg ha med meg videre? 

* Hva kaster jeg på bålet? 

*Hva kan legges igjen i 2025 som et minne, en erfaring? 

- Ønsker jeg en tom sekk med meg videre på livets vei? Nei, det er nok ikke mulig og heller ikke nødvendig. 

- Ønsker jeg at sekken skal være lettere, eller er jeg fortsatt villig til å bære en full og tung sekk? 

Det er nok lurt å lage plass i sekken til nye opplevelser og erfaringer, kanskje de er både lettere og bedre å bære med seg videre? 

Når jeg våkner i morgen, den 1 januar i 2026, kommer jeg nok ikke til å være full av sånne nyttårsforsett. Hver gang jeg har laget meg sånne gode nyttårsforsett, og lovet meg selv å gjennomføre alle, har jeg glemt det meste av disse forsettene før ejg har fortært årets første kaffekopp. jeg er ikke flink til å utføre nyttårsforsett, de passer liksom ikke til meg når jeg tar en fot i bakken og ser meg i speilet. De er alltid altfor ambisiøst, og på den andre side har jeg for stor tillit til magien som jeg tror skal skje i overgangen fra ett år til ett annet. 

Denne magien må jeg jo skape selv, og ingenting kommer i gang av seg selv. Jeg blir som sagt for "flink og god" med for stor tillit til nyårets magi, og vanen med å utsette og skyve litt vanskelige oppgaver foran meg. Eller legge de i den mentale ryggsekken, slik at den til slutt blir så tung å bære på at ryggen er i ferd med å knekke. 

Mye er skjedd i 2025, mest gode ting, ja, det er på plussiden på det meste. Jeg har fått 2 nye barnebarn (så nå er jeg bestemor til 3),  jeg har fortsatt en super familie, og lever sammen med verdens beste ektemann. Jeg har en jobb jeg trives i, og mange gode kolleger. Jeg har en relativt god helse og er i bra form. Sånn fysisk sett kanskje i mitt livs beste form? 

Jeg har i hvert fall nådd målet om å løpe et maraton, og fått en velfortjent medalje for dette. Jeg vet ennå ikke om dette var mitt første eller siste maraton-løp i livet, det vil tiden vise. Jeg kjenner jeg for første gang i mitt selvfi-opptatte liv blir litt flau og pinlig berørt av å drive med sjølskryt, så mulig at dette ikke blir med videre, jeg trenger i hvert fall å ta ett oppgjør med behovet for å "bevise og fremheve visse sider ved meg selv. Jeg er kanskje endelig i fred med den jeg er blitt og hva det betyr for meg. 

Min viktigste endring videre er kanskje å ikke stappe alt mulig rart nedi denne sekken, ikke nødvendigvis være en sånn "askeladd" som samler på alt mulig skrot? 

For Askeladden i eventyret var det jo alltid til hans fordel det han fant og tok vare på, men i mitt tilfelle skal jeg nok være mer nøye med hva jeg finner og ta med meg, eller hva som prøver å finne meg og henge seg fast.....

Etter å ha gjort noen viktige grep i 2025, noen avgjørelser som var vanskelige men viktige, og at jeg har hatt nok mot eller mental kraft og vilje til å våge å ta en del viktige skritt i en litt ukjent retning, vet jeg ikke så mye om veien videre i 2026 ennå, annet enn sånne ting som er fakta. 

Jeg vet at jeg vil ha denne bloggen med meg videre, og at min lille drøm om å skrive en bok om, vel, meg og mitt liv er noe jeg ser for meg kan utvikle seg. Jeg er veldig usikker på dette med å skrive og gi ut en bok egentlig da. 

Usikkerheten handler om at det sannsynligvis ikke finne noen som vil lese en slik bok, ikke sikkert jeg orker å lese den selv en gang, og langt mindre at noe forlag er villig til å gi den ut for meg. 

Men det er jo slike tanker og holdninger som ødelegger alt for meg, og som bør kastes ut av ryggsekken min for godt!

Veeeel, på årets siste dag, har jeg i hvert fall nok fred og ro rundt meg til å kunne reflektere videre og ta noen avgjørelser. SÅ nåe det atter en gagn lysner til dag, er 2026 i gang og jeg gleder meg til å strate et nytt år. 

Takk for det gamle, og godt nytt år.

Klem fra Marianne 

 

Ny medalje og nye personlige rekorder.

Hei og god advent. 

På lørdag, den 6 desember deltok jeg på Bergen Adventsmaraton, i distansen halvmaraton. Det er Maratonkarusellen på Fana Stadion som arrangerte dette, og det var samme løype som da jeg løp mitt første maraton. 

På løpsdagen var jeg urovekkende nervøs, kroppen verket, og magen var veldig urolig. Jeg har ikke vent meg til denne nervøsiteten ennå, og det er ikke vanlgi for meg å være nervøs i andre sammenhenger der jeg skal prestere. Men når det gjelder løping, er jeg ille ute med nervene. 

Likevel stilte jeg til start, helt alene (uten å ha noen jeg kjenner rundt meg) og lurte litt på hva jeg egentlgi gjorde der, og hvorfor jeg holder på med dette. 

Mitt håp for dette løpet var å slå min egen rekord på halvmaraton fra Bergen City Maraton i april i år. Jeg har lenge trent på å bli en raskere og bedre løper, med blant annet mer intervall-trening og utvikling av bedre løpeteknikk, og jeg vet at jeg er blitt raskere og bedre enn før. 

Etter at jeg sluttet å trene for å gå ned i vekt, har jeg fått et annerledes og nytt forhold til trening/løping og hvile. Jeg våger å hvile mer, og jeg våger å spise litt bedre. 

Den siste uken før løpet, var jeg likevel ikek så veldig "flink" med maten. Dette tror jeg var på grunn av et lite magevirus som snek seg på uken før, og ejg var liksom ikek hel ti form igjen med tanke på apetitt og matinntak. jeg har selvsagt spist, men ikke det kroppen min trenge. 

Det var i hvert fall dette jeg tror gikk litt galt under lørdagens løp. Rett etter starten, kjente jeg at ejg var veldig tørr i munnen, skikkelig trøst, og jeg hadde tåpelig nok valgt å ikke ha egen drikke med på turen, bare forsyne meg på drikkestasjonene underveis. jeg hadde ikke løpt mange kilometerne før jeg begynte å kjenen på små kramper i leggene og på bakside lår, og jeg innså også at jeg hadde kledd me glitt for varmt, jeg svette mye og da sier det seg selv at kroppen ikke hadde det så bra. 

Det er ikke så bra å drikke store mengder væske under løpet, så på drikkestasjonene fikk jeg i meg nok til å kjenne på en herlig effekt av både sportsdrikk og cola en stund. Og jeg kunne tydelig kjenne det når den effekten var over. 

Likevel ble jeg i stand til å nyte løpet, jeg opplevde at jeg var med på noe positivt og godt, glade løpere i alle klasser og fasonger, noen løp helt maraton og noen på samme distanse som meg. Jeg fikk noen jeg kunne følge litt etter, og jeg frydet meg over tempoet og innsatsen til de virkelig gode løperne, uten å i det hele tatt prøve eller ønske om å holde følge med de. 

Jeg har mitt eget løp og mine egne mål å fokusere på, det er derfor jeg deltar, for å konkurrere med meg selv og det som foregår på "innsiden". 

Da jeg endelig nærmet meg mål, og så at jeg kanskje hadde en sjanse til å slå rekorden min, kjente jeg på en merkelig ambivalsens til dette, som om det ikke var viktig eller at jeg ikke kom til å klare det. Jeg måtte ta meg sammen for å ikke bare begynne å gå og gir opp alt sammen. 

Er det dette som skal være "typisk meg"? 

Å trekke meg slik at jeg slipper å bli bedre, slipper å være "god nok"? Er det derfor jeg kjenner på at jeg har lyst å gi opp det meste her i livet når ting begynner å bli vanskelig, eller jeg kan stå i fare for å mislykkes? Er jeg en feiging? 

Vel, etter siste drikkestasjon og energipåfyll var det ca 3 km igjen til mål, og temmelig lite kupert løype. Då da satte jeg inn "støtet" og løp så fort jeg klarte. Da en kom en liten bakke, hugget krampene tak i musklene for fullt, og jeg tror jeg ropete "NEI" og hoppet videre, uten å miste løpetempo noe særlig. 

Siste bakken opp til Fana stadion, lyttet jeg ikke til kroppen i det hele tatt, og siste 500 meter til mål, er litt vanskelig å huske, men jeg vet at jeg fikk min medalje, og regisserte at jeg hadde klart å slå min forrige halvmaraton-tid med rundt ett minutt eller noe sånt. Jeg fikk også varsel på løpe-klokken om min beste 5 kilometertid, min beste 10 kilometertid også var utført i dette løpet. 

Så alt i alt er jeg godt fornøyd med lørdagen, selv om jeg nå, tre dager etter fortsatt har en del vondt i muskler, krampen har gitt seg, men det er nok noe overbelastet musklatur som skal få hvile seg godt noen dger til før jeg løper igjen. 

 Jeg vet med meg selv at lørdagens gjennomføring var 90% vilje, og kanskje 10% kropp, og at jeg ville fått en enda bedre slutttid hvis alt hadde klaffet for meg. Sånn var det og sånn er livet :) 

Jeg tenker at jeg har flere gode løp i vente, og at jeg alltid har en ny sjnse til å gjøre det bedre. Denne tenkemåten jeg er begynt å bruke når jeg løper, er for meg veldig fin å ta med meg i alle livets prøvelser og utfordringer. Da vet jeg med meg selv at jeg kommer i mål, og at jeg kan når jeg vil. 

Løpeklem fra Marianne

 Hei. 

Nå vil jeg fortelle mer om løpe-gleden min. For jeg tok ikke skrekken etter å ha løpt maraton. Jeg må vel heller innrømme at jeg kanskje er blitt litt hekta. Det er i hvert fall kommet en form for ny "kunnskap" om meg selv og meg som løper. Og som menneske, vil jeg si. 

Store ord kanskje, men det er store følelser og, det er som om jeg tar løpegleden min mer på alvor  og det er ikke lengre en treningsform jeg benytter meg av for å gå ned i vekt. 

Jeg vil bare løpe for løpingen sin skyld, og jeg vil utvikle meg og bli bedre. 

Av alle utfordringer og oppgaver livet gir meg, av alle nederlag, og vanskelige situasjoner, er løping blitt noe jeg kjenner jeg mestrer, får til og kan måle framgang i. 

Som om dette er noe jeg kjenner jeg virkelig kan få til, og mestringsfølelsen jeg kjenner på er verdt mer enn jeg noen gang kan bli i stand til å sette ord på, annet enn at det betyr enormt ye for meg. Gjennomføringen av maratonløpet i oktober lærte meg dette, og jeg lengter etter å oppleve den gode følelsen igjen. 

Nå skal det ikke sies at livet mitt ellers er så grusomt, jeg har det bra, og jeg trives med det jeg gjør. 

For meg er det slik, med min fortid og historie, at jeg trenger noe å være "hekta" på, og etter å ha vært hekta på ting som var skadelig for meg, har løpingen blitt den sunneste og beste "fiksering" jeg fram til å kan leve godt med. 

Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å løpe lange løp igjen, både hel- og halvmaraton. Og når jeg tenker på at jeg skal det, kjenner jeg det godt i magen, en dyp glede, ispedd noen nervøse føleser og spenning. Dette trenger jeg å kjenne på, det er jeg mer og mer sikker på. 

Med min historie som sykelig overvektig, sukkeravhengig og kronisk "slanker" mm, må jeg fortsatt og alltid passe meg for de muligheter eller farer for  tilbakefall som livets vei har å by på. Min tidligere livsstrategi for å kvele eller forsøke å takle livets utfordringer fungerer ikke for meg lengre, de bare ødelegger helsen min, og gjør alt verre. 

Så, er det da blitt slik at jeg løper for å kunne leve et sunt og godt liv, eller løper jeg bare for å løpe og fordi jeg liker det? Hva er hva av det jeg gjør og hva driver meg? 

Jeg er blitt mer bevisst på at jeg ikke løper noe bra når jeg ikke har det bra, når tunge tanker og vanskelige følelser herjer i hodet mitt, gjør det nesten vondt og løpe og tempoet er nesten i gangfart. Da blir jeg nødt til å "ta en fot i bakken" stoppe opp litt, og spørre meg selv eller bare kjenne etter hva det er som plager meg. Det tar ikke lang tid før jeg vet det, og da kan jeg gråte litt, eller trøste/finne ut av hvorfor jeg har det slik jeg har det. Jeg er også i bedre stand til å fine gode løsninger og konkludere med at når går det bra, og da kan jeg løpe videre, litt raskere på kilometeren enn jeg pleier, go da blir jeg overraskende glad og fornøyd med meg selv. Jeg blir en vinner i mitt eget løp, og kommer på førsteplass i min egen plassering på verdiskalaen min. Det gir med andre ord en god selvfølese og verdi for meg å gi meg selv tillit til kroppen min og til løpingen min, at jeg er god nok som jeg er og at jeg takler det livet har å by på til meg. Det behovet jeg før kjente på for å være tynn nok, og fin nok, var ikke bra for meg, for det ble liksom aldri "nok" å da var den motivasjoner veldig ødeleggende for alt jeg foretok meg. 

Det å bli en maratonløper, har lært meg å lytte til kroppen min, hvile, og spise mer riktig, ja, jeg har i årevis nå spist sunt og godt, men likevel lurt meg selv til å spise mer siden jeg trener. Nå har jeg mer å spise mer rikti ginn mot løping, for mye mat i magen når jeg løper lenge, gjør veldig vondt og da blir det ikke en god løpetur. Hvis jeg spiser feil mat, blir det heller ikke en god opplevelse, så mer og mer automatisk spiser jeg riktig og fyller ikke magen slik jeg i "god tro" gjorde før. Dette er enda en fin utvikling og endring i min altomfattende livsstilsendring. Og jeg er fornøyd med resultatet. Dette resultatet er ikke særlig synlig for andre enn meg selv, og det henger fint sammen med at jeg ikke lengre er avhengig av synlige resultater for å føle at jeg lykkes. 

Løpeklem fra Marianne 

Mitt første maraton

 Hei.

Lørdag 18 oktober 2025 klarte jeg endelig å fullføre et helt maraton. Jeg brukte 5 timer og 49 minutter, jeg var siste løper i mål og jeg løp så godt jeg kunne. Jeg digget hvert minste skritt og kilometer, og det er noe av det beste jeg har gjort for meg selv i hele mitt liv. 

Tre dager etter løpet svever jeg fortsatt i en stille lykkerus over det jeg har klart. Kroppen er sliten ennå, men jeg har god energi og jeg har ingen smerter eller stive muskler. 

Jeg har det egentlig bedre med meg selv enn på veldig lenge, og jeg vet på mange måter mer hvem jeg er og hva jeg er i stand til å klare. 

I ukene før løpet var jeg nervøs og redd. Redd for å ikke klare det, redd for hån og latter, redd for skader og alt mulig annet det går an å være redd for. Jeg var usikker på om jeg hadde godt nok treningsgrunnlag og på om jeg fikk lov å fullføre løpet på den tiden jeg trengte. 

All denne frykten, viser seg å være bortkastet energi. Jeg har aldri opplevd et mer positivt og støttende miljø som dette Det var ekte løpe-glede, og ekte heiarop og tommel-opp fra alle, og jeg mener at han som vant helmaraton, gav meg både oppmuntring og smil da han suste i mål før jeg hadde fullført halve løpet. For meg betydde det ingenting å være den siste som løp i mål, all konkurranse foregikk på innsiden, og jeg løp om kapp med noe i meg som alltid har holdt meg tilbake, rakket ned på meg og fortalt meg at jeg ikke duger. Jeg vant denne kampen, og min førsteplass er hos meg selv, i min egen psyke og selvfølelse. 

De siste kilometerne inn mot mål, var jeg sliten og temmelig alene i løypen. Vaktene var gått hjem, og drikkestasjonen var tom, det var kun turgåere og lekende barn ute, og noen joggere som passerte meg med stor kraft i beina sine. Jeg hadde slått av musikken jeg høret på, og drev å snakket med meg selv slik at jeg ikke skulle begynne å gråte eller begynne å gå, for begge deler ville tatt både enegi og rytme, og nå kjente jeg at jeg måtte holde meg i gang, holde meg glad og finne siste rest av motivasjon og styrke. da det var 1 kilometer igjen, visste jeg at jeg hadde klart det, og bakken opp til Fana Stadion gikk fint å små-jogge. 

Da jeg kom til toppen av bakken, stor det en vennlig mann å så på meg, mer enn det som er vanlig. Jeg forstår at han var en av arrangørene i løpet, og da jeg kom fram til ham, begynte han å løpe sammen med meg mot stadion. Han var en flott fyr, han lot meg få vite hvor imponert han var over meg og at ejg så temmelig pigg og opplagt for for å være en som hadde løpt så lenge som meg. 

Resten av denne kilometeren forsvant i ekte løpe-glede og da vi kom til stadion, sa han at nå skulle jeg få løpe alene i mål og han ville vente på meg der. Jeg ble ropt opp over høytaleren da jeg passerte målstreken, og fikk applaus fra de to-tre menneskene som ventet på meg. Jeg fikk enda flere gode ord, og spørsmål om dette gav mersmak, eller om det var første og siste gang. Jeg hørte meg selv si ja, at dette gav mersmak, og det er faktisk sant. 

Den siste overraskelsen var at arrangøren kom etter meg og sa at de skylte meg enda en premie. Jeg var nemlig blitt puljevinner. Dette var litt uforståelig for meg, for jeg kom jo sist i mål, så hvordan kunne jeg da vinne? Det viste seg at jeg var en den eneste deltageren i "min" alders-pulje, og da ble det førsteplass. 

Den kirurgen som fortalte meg for 10 år siden at jeg ikke kom til å bli noen maratonløper, ante nok lite om hva han satte igang hos meg. For på grunn av den skaden jeg fikk den gangen (et ankelledd som røk helt av) og de operasjonene jeg måtte igjennom, hele livsstils-reisen min, og det omfattende endringsprosessen jeg har gjort, alle opp og nedturer, har fått meg til å løpe over denne målstreken. 

Det er som om jeg endelig vet og forstår hva jeg har gjort og hva jeg har lært. Jeg har med hånden på hjertet aldri vært så fornøyd med kroppen min som jeg er nå. Den har vært med på så vanvittig mye, og likevel så fungerer den slik jeg trenger at den fungerer. Helse er så mye, helse er alt, og de endringene jeg måtte gjøre, reddet meg fra en uhelse som kunne tatt livet av meg (tror jeg). 

Det som for meg før betydde ALT (kilo og kroppsfasong) har glidd forbi, og jeg vet hva som skal til for at JEG har det bra med meg selv og trives i livet. 

Alt skal ikke være roserødt og problemfritt, man får ikke verre utfordringer i livet enn det er meningen at man skal klare. 

I skrivende stund er jeg i hvilemodus, i hvert fall kroppen min, og det føles godt å ikke ha en sånn "trenings-uro" hengende over meg. 

Jeg planlegger nye løp, og drømmer om nye opplevleser, og jeg har lært hvordan jeg skal leve og ta vare på meg selv for å komme i "maraton-form", det er for meg ikke galskap, men en måte å leve på. De som gjennom årene har ment at jeg er "treningsgal, slankegal, eller anne "gal-omtale", vet nok ikek hva de snakker om, eller har ikek tatt seg nok tid til å bli kjent med den jeg er. Det holder for meg at jeg kjenner meg selv, og vet hva som driver meg. 

Takk for at du tok deg tid til å lese.

Klem fra Marainne 

De kranglete uvanene og innbilte behovene

 Hei. 

Det er noe med de kranglete vanene, de som aldri ser ut til å gi seg, de som alltid vil jobbe med harde og slue metoder for å vinne. 

Jeg snakker om uvanene, og alt jeg skriver er rettet mot mine egne uvaner og innbilte behov. 

Det er utfordrende å leve i fred men noe som hele tiden vil krangle seg til å få viljen sin Jeg har kranglet med disse uvanene så lenge jeg kan huske. Før vant de som regel alltid, jeg var liksom ikke i stand til å protestere eller holde ut en sånn krangel. Men de siste årene har jeg kranglet høylytt, jeg har ignorert og jeg har oversett ett hvert forsøk disse uvanen har gjort for å få meg ut av balanse, eller gi slipp på mine nye og sunnere vaner. Jeg tror den avhengigheten/uvanene blir sterkere når det er høytid og spesielle tider på året. Nå er det desember og julen står for tur, og da kjenner jeg at noe skjer i meg som jeg ikke liker eller har like god kontroll på. 

Jeg hr det best når jeg lever sunt, enkelt forklart. jeg vil påstå at det er en indre motivasjon, drivkraft og livsstil som jeg føler jeg har fått i gave, for jeg savner ikke noe i det livet der jeg spiste hva jeg ville i store mengder og dermed bodde i en ekstremt stor og tung kropp. 

Jeg liker å trene mye og ofte, og jeg kjenner at det er naturlig for meg å ta sunnere valg. 

Så hva er det som skjer nå da? 

Siden jeg opplevde at det å spise snop og annen sukkerholdig mat ble en rus for meg; en måte å håndtere følsomhet på som ikke var god for helsen, er julen utfordrende. Ikke misforstå, jeg liker at det er jul, og det er mye med julen som personlig betyr mye for meg, og dette har ingenting med mat å gjøre. 

Jeg liker ikke å legge på meg, og i sommer oppdaget jeg til min store fortvilelse at jeg var i ferd med å legge på meg igjen. For da var jeg lite oppmerksom på de kranglete uvanene igjen. Og lite oppmerksom på hva som skjer med meg når jeg blir følelsesmessig aktivert. Jeg la ikke på meg mye, men nok til å ikke trives med det. Det som faktisk er verre for meg enn at jeg legger på meg er det veldige ubehaget for mye sukker gir meg (etter at rusen har lagt seg igjen). Jeg blir fysisk dårlig, og får mye plager når jeg slipper opp og lar innbilte behov få vinne. For da spiser jeg mat som min mage av ulike grunner regagerer negativ på og så blir det problemer. 

Og det som jeg aldri slutter å bli facinert over er hvorfor i alle dager jeg velger å spise noe som gjør meg fysisk syk, nedstemt og over lengre tid, tyngre i kroppen og ute av balanse. 

Heldigvis 

En solskinnshistorie

Kjære leser. 

Dette innlegget handler om min eldste sønn. 

Jeg har fått lov å skive noe om hans reise ned i vekt, og om hvordan jeg som hans mamma mer og mer ble bekymret for hans vektutvikling. 

Jeg måtte ta den "vanskelige praten", som jeg fryktet kunne sette hele vår gode relasjon på prøve, og ta sjansen på at han tok budskapet uten å skyte budbringeren. 

På toppen av fjellet, ny livsstil begge to

Stor mamma, liten gutt.

Martin er i sitt 24 leveår og pappa til en liten gutt som straks fyller ett år. Han bor sammen med sin fine forlovede og de lever livet som småbarnsforeldre og gjør en fantastisk innsats for mitt første lille nydelige barnebarn. 

Martin var det man kaller normalvektig i sine første leveår. En glad gutt med mange gøye påfunn og helt herlig å være sammen med. Slik er han ennå, en omsorgsfull og herlig gutt/mann som det er umulig å ikke bli glad i når du møter ham. 

Men det er ikke dette jeg skal fortelle om denne gangen, men om hvordan livet som overvektig mamma, med skjult overspisingslidelse, kunne påvirke min sønn på den måten det gjorde. Dersom det virkelig er slik at sånne tilstander kan påvirke de rundt deg? Eller kan det være genetisk? jeg er usikker på hva som er rett her. 

Det er ikke lett å være overvektig selv, og for meg ble det enda mer fortvilende da jeg sakte men sikkert oppdaget at barnet mitt også la kraftig på seg i oppveksten, og jeg føle meg ute av stand til å stoppe det eller hjelpe ham ut av det vonde og vanskelige om overvekt fører med seg av vonde følelser og problem med klær og trivsel. 

Jeg hadde ikke mot til å prate så mye om det, og hadde vel egentlig nok med meg selv, og mitt problematiske forhold til mat, følelser og vekt.  

Når jeg tok mot til meg, for å snakke med ham om vektproblematikken, gikk det alltid galt, og jeg angret på at jeg hadde blandet meg. 

Vi fikk helt grei oppfølging fra det offentlige tilbudet når vekten hans ble for høy da han var barn/ungdom, og det kunne være fare for helsen hans. Slike tiltak det offentlige kan tilby er flotte, men de virker bare dersom en selv er motivert og klar for å gjøre de store endringer som skal til for å lykkes. Verken jeg eller min sønn var så veldig indre motivert for å gjøre endringer, men jeg vet at vi hadde på samvittigheten at vi burde og måtte gjøre noe, uten at det virket inn på vektreduksjon eller de usunne vanene. Det var kanskje derfor vi skjulte så godt vi kunne alt vi visste at vi ikke burde spise? 

I påsken 2023 var Martin på besøk på hytten vår, og jeg kjente at nå var jeg atter en gang alvorlig bekymret for hans tilstand. Han hadde den siste tiden lagt kraftig på seg, og han virket i dårlig form og egentlig litt trist og nedstemt. En mor kan merke sånt. Det var ikke mange ukene igjen til de skulle bli foreldre, og spenningen var stor. 

På selveste påskeaften tok jeg mot til meg, og ringte til ham. Jeg gruet meg veldig til å fortelle ham hva jeg hadde på hjertet, og jeg var redd for at hen skulle bli sint, lei seg og såret pga mine ord. Jeg kan ikek huske alle detaljer i hva jeg sa, men budskapet var klart, hardt og brutalt: Dersom du vil se din sønn vokse opp, må du gjøre noe drastisk med livsstilen din. Martin viste ingen tegn til å bli verken såret eller sint, men jeg vet at mine ord rammet ham hardt. Jeg sa at siden jeg er kursveileder for Grete Roede, og har gått veien selv, kunne jeg gjerne gi ham noen tips og råd når han var klar for det. han kunne også melde seg på et kurs, og jeg ville er enn gjerne anbefale ham til en av mine gode kolleger i Roede. 

Jeg hørte ikke noe mer fra ham om dette på lang tid.

Lille Matheo kom til verden, og familielykken ble stor, ja, livet ble snudd opp-ned på alle måter. 

Høsten 2023, en helt vanlig kveld, ringte Martin til meg. Nå var han klar til å gjøre endringer i livet sitt, og han og samboeren ville gjerne starte en sunn livsstil sammen. Martin fortalte at han hadde tenkt mye på det jeg sa til ham den dagen i påsken. Han ville prøve seg "på egenhånd" med Roedemetoden, bare bruke appen og moren sin. 

Det har egentlig ikke vært nødvendig å "hjelpe" ham ned i vekt, han har i løpet av 7 måneder tatt av 45 kg, og det beste av alt, han er blitt glad i å løpe!! 

Han nyter god mat og sjokolade i helgene, og det gjør at han holder ut denne omfattende endringen. han er blitt bevisst hva kalorier er, og alle sine uvaner og unødvendige måltider. Det at han og forloveden har valgt å leve sunt sammen, gjrlø det mye lettere for han å holde fokus, og lage gode og sunne rutiner og vaner for litte Matheo. Dette er stort, og i skrivende stund renner tårene hos undertegnende. 

Det var vanskelig for meg å legge om livsstilen, å på en måte frata barna den mammaen som alltid satt fram litt "kos" og lå på sofaen så så film og var "tilstede" Det å bli den mammaen som serverte mer og mer sunn mat, og som brukte mer tid på å trene selv og dermed være litt mindre med barna enn det som jeg kanskje burde. 

Men når jeg ser på blant annet min sønn nå, på hva han har fått til, hvor frisk, glad og sunn han er, så forstår jeg at det var verdt det, og at jeg har klart å påvirke i riktig retning også. 

45 kilo lettere

Jeg er så stolt av det Martin har oppnådd, 

ja, jeg er stolt av det alle mine barn har oppnådd. 

De viser meg så ofte at når livet byr på motgang og vansker, løser en det selv når en er klar for det og når det å ha det vondt ikke er særlig "attraktivt" lengre. 

Jeg får nok aldri svar på om det var min "feil" at han fikk sine overvektsproblemer, og jeg kommer nok heller aldri til å få svar på om min suksess motiverte ham. Jeg velger å være i fred med alt som har skjedd i vårt liv som mor og barn, og fokusere fremover, på alt det fint og gøye vi har planer om å oppleve sammen. 

Klem fra Marianne 

PS! Ønsker du hjelp til å endre livsstil for deg selv eller noen du kjenner? Her er link til mine kurs

Roede-kurs: Kursleder Marianne Knudsen

 

Overspisingslidelsen og jeg.

 Hei. 

Forrige lørdag var det feiring av Grete Roede sitt 50 års jubileum og i den forbindelse en flott convention for alle oss som er Roede-veiledere i Norge. Vi møttes på et hotell i Oslo, og det er alltid en glede å se alle sammen, for vi møtes ikke like ofte som vi skulle ønske at vi kunne møtes. 

For noen måneder siden ble jeg kontaktet av fagansvarlig i Roede (Karoline) med spørsmål om jeg kunne tenke meg å dele av min litt mørkere side av min livsstilsendring, nemlig temaet overspisingslidelse. 

Jeg sa ja med en gang. 

Hvorfor gjorde jeg det egentlig? Jg som liker å dele med verden det jeg er stolt av og fornøyd med, liker jo ikke å dele av denne siden ved meg selv, for det har jo alltid vært hemmelig, flaut og skamfullt for meg å innse at jeg hadde et problem med maten, og at jeg ble så ekstremt overvektig. 

Jeg hadde god tid til å forberede meg, og lite viste jeg at denne forberedelsestiden ble en enrom healingprosess for meg. Jeg begynte å skrive om alt jeg hadde følt og tenkt og trodd om meg selv i alle de årene jeg overspiste og kanskje var det fagfolk  i dag kaller syk av oversgpisingslidelse. 

Men, led jeg noe særlig? jeg visste jo ikke at dette var en form for sykdom, det var jo slik livet mitt var. 

I denne gode og lage forberedelsestiden kom minner og tanker tilbake. Karoline sendte meg nemlig noen gode spørsmål, til hjelp for å forberede samtalen vi skulle ha i fremlegget om oversgpisingslidelse. 

Jeg hadde en fin barndom med mange gode opplevelser og fine stunder, men jeg vet at dette med kroppen og annerledesheten, en følelse av skam, alltid hang over meg. Etterhvert som barndom gikk over i ungdomstid, ble jeg mer og mer overvektig, jeg husker spesielt at jeg fikk sjokk da jeg oppdaget tilfeldig at jeg veide over 100 kg, jeg veide meg på naboens vekt. Da var jeg ca 13 år gammel. 

Jeg ble av og til satt på slankekurer og jeg fikk lov på å leve på Nutrilett pulverkur. Det var ikke noe press fra mine omsorgspersoner om å gå ned i vekt egentlig, bare en vennlig hjelp for å finne  en løsning på mitt problem. 

Min mormor hadde gått på datidens Grete Roede kurs, så jeg husker jeg  fikk oservert klibrød og naturell yoghurt. Jeg kan huske at jeg av og til levde på så lite mat at jeg besvimte, og en gang fikk jeg en alvorlig hjernerystelse som følge av dette. 

Jeg gikk ned i vekt da jeg var ungdom, spesielt rundt den tiden jeg skulle stå konfirmant, fra jeg tok mål til bunad første gang, til jeg skulle prøve den da den var ferdig brodert, var bunaden og bunad skjorten blitt altfor stor for meg, og måtte sys inn i rekordfart. 

Så i den tiden var jeg skal nok egentlig når jeg ser tilbake på bilder, men jeg var aldri slank i «hodet», jeg visste at jeg var annerledes og ikke god nok, ikke fin nok slik alle andre var. 

Jeg hadde nok allerede da fått meg en knekk på selvfølelse.

 Jeg kunne bruke mye tid på å planlegge hvordan jeg skulle få tak i penger til å kjøpe snop og hvordan jeg skulle få kjøpt det inn uten å bli sett, hvordan jeg skulle få laget meg store middagsmåltider med makaroni, bacon og pølse, uten å bli oppdaget. Min unnskyldning for at spise, var at jeg skulle jo på trening (spilte håndball) og at jeg trengte mat for å få det til. Maten ble egentlig brukt til å dempe smerte, sorg og en lengsel etter å føle meg god nok. Jeg spiste til kvalmen kom, og da kastet jeg opp, og så spiste jeg igjen. Etter dette kom skammen, og alle andre dårlige følelser over det jeg hadde gjort. Det som slår meg er at jeg alltid i starten av en overspisingsepisode følte meg ganske glad, og lett til sinns, og disse følelsene varte helt til det ble for mye mat for magen å takle. 

Det negative selvbildet og tankemønsteret gjorde at jeg veldig seint i livet ble bevisst at jeg hadde en spiseforstyrrelse som het overspisingslidelse. 

Jeg visste om anoreksi og bulimi, men siden jeg bare kastet opp av og til, tenkte jeg at det ikke gjaldt meg. Jeg levde med min forståelse av meg selv, at jeg ikke var god nok, fin nok, og at jeg måtte bli slank for å kunne være like verdifull som alle andre. Jeg hadde en sånn «bare vent» tankegang, bare vent til jeg blir slank, da skal livet bli så bra. For meg ble dette temmelig trist på innsiden, siden jeg aldri oppnådde status «fin». Så mat, spesielt snop, ble min trøst, for da hadde jeg en pause fra alt det vonde, selv om det bare var en liten stund. Jeg drømte om å være en annen enn meg selv. 

• Når skjønte du at du hadde et problem? Var det en spesiell hendelse? ( ett av Karline sine gode spørsmål) 

Jeg vet egentlig ikke, for jeg levde så lenge i fornektelse, så det å innse at jeg hadde et problem kom gradvis. Siden jeg visste at jeg hadde et problem med selvfølelsen og det bilde jeg hadde på meg selv, var jeg stadig på «fisketur» etter komplimenter og bekreftelse på om jeg var god nok eller ikke. Dette tror jeg var litt belastende for de rundt meg, for når bekreftelsen kom, trodde jeg ikke på det de sa, for jeg visste jo bedre enn de at jeg ikke var god nok. Dette kunne det bli konflikter av. 

Da jeg ble bevisst hva overspisingslidelse var for noe, (må ha lest om det et sted), tenkte jeg at det ikke gjaldt meg, altså jeg var ikke klar for å innse at jeg hadde et problem, at jeg kanskje trengte hjelp, eller en forståelse for mine utfordringer annet enn at jeg måtte slanke meg. I en tid jeg fikk psykologhjelp, klarte jeg å innse at jeg ikke var stygg, eller for tung til å være god nok, men at jeg hadde et depressivt tankemønster og syn på meg selv. Jeg våknet veldig da han stilte meg spørsmålet «Hvis du skal på grillfest hos meg, tror du jeg kommer til å veie deg før du får komme inn på terrassen min»? da jeg så for meg dette bildet, måtte jeg le, og jeg våknet på at jeg var på ville veier med min frykt for å ikke bli akseptert. 

Og det ble veldig synlig for meg etter at jeg hadde gått ned 70 kilo og blitt «slank og fin». For da jeg gikk på kurs og da jeg gikk ned i vekt på egenhånd, hadde jeg et strengt regime med meg selv, ingen snop, junkfood eller kaker mm, og jeg trente mer og mer, jeg gikk lange fjellturer, trente med tunge vekter, var med på utallige spinningtimer, og begynte gradvis og løpe. 

Jeg laget meg altså et stort kaloriunderskudd.

 Roedemetoden var lett for meg og lære, og jeg fikk fort på plass en god måltidsrytme, jeg lærte hvor nyttige det var å telle kalorier, og jeg fikk en bedre og sunnere balanse i kostholdet mitt. 

På kurs lærte jeg mye om at «litt er lov» og at det er sunt å kose seg litt, og jeg er som veileder enige i dette nå. 

Men jeg var ikke enig i det da, jeg våget ikke å spise den maten som fikk meg ut i et overspisingskaos igjen. Jeg ble veldig god på å finne sunne alternativer, og jeg ble meget påståelig i at jeg på ingen måte tålte den type mat lengre. I de årene jeg ikke spiste noe av «triggermaten» ble jeg mer og mer kjent med meg selv, med sider av meg selv jeg ikke helt visste at jeg hadde. Jeg ble mer synlig følsom, jeg kunne gråte når noe var trist, og jeg kjente på vonde følelser som kunne sette meg helt ut av spill, smerter i hele kroppen, og hodepine, kvalme, mm. Jeg kjente også på glede, boblende glede som kommer innenfra. 

Treningsgleden ble større og større, og en dag uten trening ble en dag uten mening. 

Jeg visste om at det fantes noe som het spiseforstyrrelser, spesielt hadde jeg lest mye om anoreksi, det synes jeg var så fasinerende, at noen klarte å helt la være å spise. Jeg visste også om har det var en sykdom som het bulimi, at man kastet opp det man spiste, rett etter måltidet/måltidene var over og en følt kvalme og ubehaget var for mye å takle. Jeg fant også ut at mange tok mye avføringspiller, og jeg gjorde det jeg kunne for å få fatt i dette. Jeg kjøpte også ulike slankepiller på nett eller i helsekostbutikk, og tok en del overdoser av alle disse pillene, det rare er at denne bruken av oppkast og piller, skapte gode grunner til å fortsette overspisingen, så ingenting funket for å nå målet, jeg ble bare større og større. 

• Du har gått gjennom en stor livsstilsendring fra å ha hatt et turbulent forhold til mat. Kan du si litt om denne reisen?

 Tanken på kropp og vekt, og på mat og snop tok så godt som all plass hos meg fra jeg var ca 11-12 år gammel. Jeg sier ca for jeg er usikker på når dette startet. Jeg kan huske at fokuset på at min kropp var for stor kom tidligere enn dette, men jeg husker bare kommentarer som at jeg ikke måtte spise så mye, for da ble jeg så tjukk og feit, eller at magen min var for stor, og slike kommentarer som kommer fra familie og venner uten at de kanskje mener noe vondt med det. 

Jeg var nok et barn som var glad i å spise, spesielt søt mat. >Jeg vet at jeg også kjente på det gode selskapet og trøsten enkelte typer mat kan gi. Jeg vil eller kan klage på oppdragelsen eller oppvektsvilkårene mine, jeg har hatt det godt og vært omgitt av mye kjærlighet hele veien. Likevel har det også i vår familie vært utfordringer (sykdom og død) som jeg som barn ikke alltid forstod, eller misforstod, og jeg tror jeg var mye mer følsom og sårbar enn noen rundt meg var klar over. Så allerede i tidlig barndom kan mat ha vært en trøst for meg, samtidig som følelsen av å ikke være god nok, eller måtte forandre meg vokse opp sammen med meg. 

Hyllen i roteskapet er et bilde på hvordan jeg hadde det med mat, jeg hadde poser med smågodt på den ene siden, og Noka-diettens barer og pulverkurer på den andre siden, ingen mellomting i mitt liv, utenom da jeg spakk i de tøffe diettene, da spiste jeg den vanlige maten, mye av den og kjente på en dyp glede over alle de gode smakene som finnes i vanlige sunn mat. Det fine er at når jeg sprakk, så var det lengslene etter grovt brød med pålegg som var triggeren. De turbulente forsøkene mine på å gå ned i vekt, funket i perioder, jeg ikke ned noen kilo hver gang, og dette var jo motivasjon til å fortsette denne pinen og rovdriften på meg selv litt til. Jeg fortalte meg selv at jeg måtte bare være tøffere og flinkere og stå på, så ville jeg nok bli slank og god nok til slutt. Alt i livet mitt skulle nemlig bli bra bare jeg kom i mål med vekten.

Når jeg tenker tilbake på alt jeg har gjort mot meg selv, blir jeg fortsatt litt trist. Det tror jeg er fordi jeg egentlig ikke er en slem person som vil mennesker noe vondt, men det gjaldt liksom ikke meg selv. Jeg var ikek snill mot meg selv, og det mønsteret er utfordrende å få vekk. 

Jeg mener jeg alltid har hatt et sunt fokus på mat, og likt effekten av å spise sunt. Siden jeg er/var en overspiser har jo det å vegre seg for å spise alltid vært en utfordring for meg, jeg er liksom en «jatakk, begge deler» og spiser det som er å spise (litt Ole Brum kanskje). Det er litt rart å si dette, men jeg har mest vegret meg for å spise usunn mat (snop for det meste) sammen med andre fordi jeg visste at dette ikke er noe sunt og at en må begrense seg. Det å begrense seg var veldig utfordrende for meg, både når det gjaldt alkohol, snop og mat. Jeg gjorde det jeg kunne og som jeg trodde virket for å skjule mitt forbruk, men jeg vet jo at det ikke holder å skjule i lengden. 

For mye mat og snop laget overvekt, og for mye alkohol gjorde meg «drita full» (som vi sier på Bergensk). Det at jeg tok avføringspiller og kastet opp viljestyrt, gjorde kroppen min syk, og jeg er til tider fortsatt syk av det jeg har gjort mot meg selv i form av IBS og spiserørsslitasje. Kroppen tåler ikke å bli utsatt for fremtvunget oppkast og misbruk av avføringspiller, i kombinasjon med overspising og ekstreme dietter over så mange år. Min første Nutrilett kur gjennomførte jeg før jeg var konfirmant, jeg fikk lov til å gjøre dette av in mor, siden hun og min søster ville prøve denne nye og fantastiske kuren. 

Å begynne på Roede-kurs økte mitt kunnskapsnivå uke for uke. Jeg fikk en solid kursbok, den røde boken til Grete Roede, og jeg lånte lenge min søster sin før jeg begynte på kurs og fikk min egen. Jeg forstod tidlig at Roede-metoden var nok som passet perfekt for meg, bortsett fra det å begrense meg. Ingen problem å begrense vanlige måltider, men umulig å begrense inntak av snop. Vanlig mat duger, lærte vi, men jeg tenkte at det dugde for de som ikke var så galen etter mat som meg, men måtte fortsatt ha regler og forbud, og passe på å holde meg helt vekke fra tiggermaten. Da jeg klarte å holde dette sporet, gikk kiloene av, noen ganger fort, og andre ganger sakte. I de sakte periodene hadde jeg tilbakefall. Treningen min ble en stor glede for meg, og en måte å avreagere sterke følelser og vanskelige livssituasjoner. Da jeg virkelig ble bitt av treningsbasillen, hadde jeg veiledning fra personlig trener. Han nektet å trene med meg dersom jeg ikke spiste nok, og han brydde seg ikke om hva jeg veide, han bare fremhevet hvor mye muskler jeg hadde i kroppen og hvor sterk jeg kunnen bli. Han trengte aldri å motivere meg til å ta ekstra i, han innså ganske raskt at han heller måtte bremse meg, og sende meg hjem nå jeg var hvit i ansiktet av utmattelse. Min driv etter å overdrive det jeg gjorde med maten var blitt overført til treningen min. Jeg gikk igjennom både skader og utmattelser, fortsatt uten å forstå at jeg var syk av spiseforstyrrelse og det den problematikken det medfører. 

Likevel så har livet mitt lært meg at det er bedre dor meg å overtrene enn å overspise, for treningen stopper av seg selv, mens spisingen ikke har noen stopp, slik jeg opplevde det. Når jeg trener mye, opplever jeg en følelse av å ha både kontroll og belønning. 

Og det gjør det lettere for meg å velge sunn mat, for jeg vil bevare en gode følelsen treningen gir meg, og det får jeg bare ved å ta de sunnere valgene. Jeg har ikke noe stress i kroppen når jeg spiser sunt, og trener godt. 

Det beste er at eg ikke har noen ekstreme dietter eller kostholds-regime lengre. Jeg har det mer slik at jeg sjeldnere og sjeldnere føler tranger til å spise/misbruke maten slik jeg gjorde før. Det har på mange måter fått brenne ut, og jeg takler bedre min usikkerhet og vanskelige følelser når de kommer. jeg har mye mer troen på de positive tilbakemeldingene jeg får nå, jeg tar i hvert fall imot dem med takknemmlighet og glede. Jeg har fått uforventet mye god feedback fra mine kolleger i Roede, go jeg kjenner at jeg våger å ta det til meg. Det er enda et tegn på at jeg er ferdig med å være så slem mot meg selv, og overbevist om at ingen liker meg. Så det er dermed lite "vanskelige følelser" igjen å spise på, og sulten min etter å bedøve er borte. 

Det jeg vil avslutte med er at jeg vet ikke om det finnes en "god måte" å bevisstgjøre noen du vet kan streve med overspising/skjult spising, annet en nå opplyse dem om at du "vet hva de driver med". Og da setter en jo hele relasjonen på prøve for det er jo både fornærmende og vondt dersom noen påpeker at du er overvektig eller at det kan se ut til at du spiser i det skjulte og at det blir for mye av den usunne maten. 

Jeg vet at jeg i min jobb som kursveileder kan hjelpe og veilede de som strever fordi jeg våger mer og mer å være ærlig og sette ord, eller lys på det som er mørkt, flaut eller skamfullt. Men jeg vet ikke om den som oppdager at en har et problem har mot nok til å be om denne hjelpen, selv om dette er veien ut av noe som en ikke selv klarer å se ende på. 

I mitt neste innlegg skal jeg dele en fantastisk glede med dere som handler om veien ut av ekstrem overvekt og følelsesspising. 

Tusen takk for at du leser bloggen min, det setter jeg stor pris på. 

Vennlig hilsen Marianne