6 ukers kontroll av ankelen

Forrige fredag var jeg på Haukeland sykehus og fikk en røntgenkontroll av ankelen. Nervøs og spendt på forhånd, rolig underveis og glad og motivert etterpå. Føler jeg svever av lettelse over at det første trinnet i "bli bra" prosessen :)

Men altså, planen videre nå er å gradvis begynne å bruke foten, stegmarkering og etterhvert mer tyngde i tråkket. etter ca 6 nye uker skal jeg gå uten krykker og så ny kontroll etter 2 uker på egne bein.

Jauda, dette kan jo plutselig bli veldig bra.

Foreløping liker jeg ikke å gå på foten, ikke med NULL vekt på engang. det er ubehagelig, vondt og ekkelt. Men det er godt å ikke måtte hinke rundt omkring mer. Jeg vet jeg må utfordre meg selv, hver eneste dag, slik at pyse-faktene mine ikke får dominere. Jeg fikk lov å studere røntgenbildene av foten min nøye, så jeg vet hva som står på spill nå. Det er en ny sene i leddet som  må få gro fast og skruene som skal holde leggbein og ankelgaffel sammen må klare jobben når jeg begynner å belaste for fullt, slik at disse beina ikke glir fra hverandre igjen... Så jeg skal IKKE ha mye smerter når jeg går, får jeg det, KAN det være noe galt.
Ingen vet ennå for god funksjon jeg får i foten igjen, men jeg skal ikke ha smerter, DET ER MÅLET!

SÅ jeg må ta livet med ro, men samtidig være aktiv. Balansen er IKKE funnet ennå, jeg har hatt noen kvelder og netter med litt verk, men det går seg nok til det og. Jeg smiler og er fornøyd med livet slik det er, og dette med foten er fortsatt en lang og tålmodig prosess som jeg må gi den tiden det trenger.

SNART LITT LETTERE?

 Hei .
Dette må jeg bare skrive meg igjennom tror jeg.
Da jeg lå på sykehuset for snart seks uker siden, nyoperert og full  av smerter lovet jeg meg selv at trening og å presse meg selv var noe jeg aldri mer skulle gjøre- Skog og fjell kan få være i fred fra meg, jeg ville gi opp å få til å være i aktivitet på en måte som uansett vil bli noe jeg ikke klarer mer. Jeg ble sur og irritert av at Face-book-venner la ut oppdateringer som fortalte at det var på en fjelltopp og sånne ting, selv om undertegnede selv i årevis jeg vært like irriterende på den og mange andre måter. 

 Men altså, etter så mye og store smertepåkjenninger ville jeg ikke mer, ikke på veldig lange i hvert fall. År 206 skulle bli et rolig år for meg, med fokus på å bli funksjonell igjen, holde musklene aktive og ellers bare lære meg å gå igjen hvis jeg er så heldig at ankelleddet er fikset nå.

JEG SKULLE ROE HELT NED, MEN HVA SKJER?
Det som skjer er at jeg mer og mer sniker meg ned i skogen på krykker, hopper igjennom snø og is, og gjør det i edru upåvirket tilstand, ikke bare en gang, men så ofte jeg kan
. Hadde jeg møtt en som meg på en slik tur hadde jeg ristet på hodet og tenkt at noen folk er mer gal enn de har godt av.......
Jeg tror at dette som skjer nå er at jeg er kommet litt til meg selv igjen etter alt som jeg har vært igjennom. Og jeg liker jo å være ute på tur, så det er nok bare smerter jeg ikke vil ha mer av, tur vil jeg ha, for det gjør meg glad. 
Jeg vet at jeg må være forsiktig med meg selv, mange tror jo at det er min uforsiktighet som har fått meg i den situasjonen jeg er i akkurat nå. Men jeg tror ikke på det lengre. Jeg tror mer på at jeg var  uheldig, og så ble jeg etter det veldig heldig som faktisk har fått en ny sjanse til å bli helt bra. Og hvis jeg ikke blir helt bra, ser det ut til å jeg finner en utvei likevel, til å få gjøre det jeg liker. Både på jobb og på fritiden. Turer i terreng er blitt en del av livet mitt nå, og jeg innser at jeg ikke kan nekte meg selv dette og. 
Snop og annet "junkfood" må jeg nekte meg selv pga helse og sykdom, men en tur ut i frisk luft er noe jeg aldri mer skal måtte stå i mot. Bare avpasse fart og løype etter form og tilstand.




Klem fra Marianne

Gangsperr og kriser.... god nytt år

Kjære blogg!
GOD NYTT ÅR!!

Etter en hoppende tur ned i skogen, på stien rett nedenfor huset mitt, kjenner jeg at jeg er godt fornøyd med innsatsen, men at dette er noe jeg IKKE kommer til å gjøre hver dag. 

Det var gøy å klare denne lille utfordringen, stien er utrolig fin, opparbeidet og fikset på dugnad og det var ikke farlig å gå med krykker der, måtte bare passe meg for isen her og der. Men gangsperren og muskel-verken i går kveld, i natt og her og nå er ikke gøy. 

Nesten som om armene mine ikke vil fungere, og jeg trenger friske sterke armer nå, for jeg skal bruker krykker veldig lenge. Lurt å ikke tøffe seg for ofte nå i begynnelsen i hvert fall. Kanskje det er best å aldri tøffe seg noe særlig mer igjen (bare kanskje)

SÅ VAR DEN KRISEN DA:....

Jeg er mye i ro (når jeg ikke hopper rundt nede i skogen). Og når jeg er mye i ro, får jeg god tid til å tenke og fundere litt over de små og store tingene i livet. 

I det siste har jeg tenkt litt på uttrykket "40 års krise" Og jeg kan etter mye fundering og grubling innse at krisen allerede er over, før min 40 år er fylt. Jeg har allerede vært igjennom en skikkelig stor en, og jeg er så glad den er gått i oppløsning. Eller er jeg midt i den ennå? 

Hjelpe meg...... 

Det er jo noe med å gjøre opp status i livet liksom.... 

Det er dette jeg holder på med nå, for jeg har tid til det.. 

Jeg  er kommet fram til at det som tidligere var KRISE for meg, ikke lengre er noe å bry seg med. 

Det er jo flott å ha ryddet vekk en stor krise før en begynner på en ny en i hvert fall...

Hvis det kommer en  nye en da... 

Umulig å vite  på forhånd

Gleder meg til fortsettelsen.