SNART LITT LETTERE?

 Hei .
Dette må jeg bare skrive meg igjennom tror jeg.
Da jeg lå på sykehuset for snart seks uker siden, nyoperert og full  av smerter lovet jeg meg selv at trening og å presse meg selv var noe jeg aldri mer skulle gjøre- Skog og fjell kan få være i fred fra meg, jeg ville gi opp å få til å være i aktivitet på en måte som uansett vil bli noe jeg ikke klarer mer. Jeg ble sur og irritert av at Face-book-venner la ut oppdateringer som fortalte at det var på en fjelltopp og sånne ting, selv om undertegnede selv i årevis jeg vært like irriterende på den og mange andre måter. 

 Men altså, etter så mye og store smertepåkjenninger ville jeg ikke mer, ikke på veldig lange i hvert fall. År 206 skulle bli et rolig år for meg, med fokus på å bli funksjonell igjen, holde musklene aktive og ellers bare lære meg å gå igjen hvis jeg er så heldig at ankelleddet er fikset nå.

JEG SKULLE ROE HELT NED, MEN HVA SKJER?
Det som skjer er at jeg mer og mer sniker meg ned i skogen på krykker, hopper igjennom snø og is, og gjør det i edru upåvirket tilstand, ikke bare en gang, men så ofte jeg kan
. Hadde jeg møtt en som meg på en slik tur hadde jeg ristet på hodet og tenkt at noen folk er mer gal enn de har godt av.......
Jeg tror at dette som skjer nå er at jeg er kommet litt til meg selv igjen etter alt som jeg har vært igjennom. Og jeg liker jo å være ute på tur, så det er nok bare smerter jeg ikke vil ha mer av, tur vil jeg ha, for det gjør meg glad. 
Jeg vet at jeg må være forsiktig med meg selv, mange tror jo at det er min uforsiktighet som har fått meg i den situasjonen jeg er i akkurat nå. Men jeg tror ikke på det lengre. Jeg tror mer på at jeg var  uheldig, og så ble jeg etter det veldig heldig som faktisk har fått en ny sjanse til å bli helt bra. Og hvis jeg ikke blir helt bra, ser det ut til å jeg finner en utvei likevel, til å få gjøre det jeg liker. Både på jobb og på fritiden. Turer i terreng er blitt en del av livet mitt nå, og jeg innser at jeg ikke kan nekte meg selv dette og. 
Snop og annet "junkfood" må jeg nekte meg selv pga helse og sykdom, men en tur ut i frisk luft er noe jeg aldri mer skal måtte stå i mot. Bare avpasse fart og løype etter form og tilstand.




Klem fra Marianne