Livet med barn som har diagnose

Hei

Da er det tid for å skrive litt om livet. 

Livet som jeg elsker. 

I dag har min eldste datter bursdag. Hun blir 17 år. Maria er det snilleste og godeste mennesket jeg vet om, hun er på en måte en engel. Det har jeg tenkt om henne siden den dagen jeg holdt henne i armene mine for første gang. 

Maria har diagnose. 

Hun har Asberger syndrom og ADHD. Dette har hun hatt hele sitt liv, og diagnosen ble satt da hun var rundt 8 år. Jeg har fått lov av Maria å skrive om dette i bloggen min nå. Hun lurte først på om jeg skulle skrive om at hun var så vanskelig å leve sammen med, men det har hun aldri vært.

 Så jeg har forsikret henne om at det ikke er dette jeg tenker på. Det har aldri vært vanskelig å leve sammen med Maria. Men Maria har hatt et vanskelig liv. Hun har store sosiale utfordringer, og vanskelig med å lære. Det å gå på skolen har alltid vært et skremmende og usikkert prosjekt for henne, og det er vondt som mor å sende barnet sitt ut i en verden som for henne er utrygg og skummel. Men siden samfunnet er slik at barn har skoleplikt og sånn, så har jeg altså latt henne gå på skolen, i håp om at hun får en god dag. Det har ikke vært så mange gode skoledager for Maria. Ikke fordi at det har vært dårlig tilrettelagt på sloken, det har vært gjort en stor og flott innsats fra mange unike lærere for å ta vare på henne. Det er gjort tiltak for at hun skal ha venner, og hun har alltid hatt noen å være sammen med. Være sammen med så godt hun kan. Men hun har brukt enormt mye energi på å prøve å forstå hvordan vennskap med jevnaldrende virker, og hun har alltid kommet til kort. 

Med tanke på læringsutbytte i skolesammenheng har hun også kommet til kort, og etterhvert som hun ble eldre ble angsten for livet og depresjonen mer og mer fremtredende. Hun lukket seg mer og mer, og led i stillhet. Som mor er det veldig tøft å se at barnet ditt har det vondt og at en ikke når inn. Jeg jobbet 100% i barnehage da hun hadde det som verst, og jeg hadde et altfor stort stress-press på meg, der jeg kjente på at jeg burde være både på jobb og hjemme med henne. Da hun i sine mørkeste stunder hintet om at hun ikke så noe poeng i å leve lengre, ble jeg rett og slett syk selv. Syk pga den kjempestore påkjenningen og jaget etter å prestere godt både på jobb og hjemme. I troen på at JEG ble en sviker dersom jeg ikke var tilstede på begge plasser, kastet jeg inn en permisjonsøknad til den jobben jeg elsker, så kom sammenbruddet mitt og jeg ble sykemeldt. Jeg trodde jeg var i ferd med å bli alvorlig syk, kroppen min skrek og ropte til meg uten at jeg lyttet. Da jeg ble hjemme på morgenen, og kunne starte dagen i ro og fred sammen med familien, lage et trygt og harmonisk sted for Maria å være, snudde alt. Når Maria ikke klarte å være på skolen kunne jeg hente henne, av og til fant jeg henne gråtende på gangen, iskald og full av angst. Etterhvert som 2019 skred fram, og kunne jeg ta meg godt av Maria, vi hadde lange dype samtaler, vi gikk turer i fjellet og jeg kunne se at hun fikk gradvis tilbake troen på seg selv, og en fin livsgnist. 

Tiden kom for at hun skulle begynne på videregående og hun ble endelig villig til å være pasient på BUP igjen, og interessert i å prate med psykolog og andre behandlere. Jeg får også veiledning og kjenner på at jeg er veldig godt ivaretatt. Maria får mer og mer hjelp nå, og jeg innser at det er opp til henne og meg som mor hvor mye støtte og hjelp hun kan få. Men jeg visste ikke at det fantes så mye gode grep å ta, og at hun har så mange muligheter til å skape seg et godt liv i sin annerledeshet. Jeg stengte det ute i stedet for å ta det inn, eller så tok jeg det så kraftig inn at jeg ikke klarte få det ut. Med tanke på å og tilbake i arbeidslivet innser jeg at jeg er nødt til å gjøre det annerledes fremover. Jeg vet med meg selv etter en så kraftig stresspåkjenning at jeg ikke kan hoppe på den hesten jeg har ramlet av, for det er ikke meningen at jeg skal sitte der. 

Jeg vet at jeg har god arbeidsevne og kapasitet når det er harmoni i familien min og alle er trygge. 

Men jeg har lært meg selv å kjenne på så mange måter i livet nå, og det å gli inn i en form for likegyldighet er veldig farlig for meg, for jeg har liksom gjort det store deler av mitt liv. de siste årene har vært en brå-oppvåkning for meg, jeg har sluttet å bedøve meg vekk fra livet, jeg "ruser" meg ikke lengre i form at var og overspising. Jeg har liksom fått slått på alle følelser og ser lengre enn meg selv. Jeg er takknemlig for at jeg endelig har energi og overskudd til å ta grep om livet på alle måter jeg kan og vil. Jeg er takknemlig for Maria, og for resten av barneflokken min. 

Min skaper har gitt meg æren av å få ha omsorg og ansvar for et barn med unike evner til å mestre livet. Jeg er stolt av alle mine barn, og innrømmer gjerne nå at mine omsorgsoppgaver til tider har blitt både overveldende og tyngende. 

Men jeg får så mye kjærlighet tilbake, og hallo, det er jo selve livet mitt jeg lever, og jeg elsker det. 

Jeg har ønsket å være mamma siden jeg var pitteliten, og det er mamma jeg først og fremst er. 

Kjærlig mammahilsen fra Mariannemoren. 

Ps! da jeg var sterkt overvektig, og hadde dårlig selvbilde og tro på meg selv, hadde jeg også liten tro på at jeg var en god mor. Men nå tror jeg, og lever etter morsinstinktet. Det er noe av det sterkeste jeg har kjent. For en kraft det er i morskjærligheten