Huset i Elvavegen ❤️

💝 Hei

Dette er ikke en salgsmelding, eller et blogg-forsøk på å selge huset mitt. Dette er et innlegg om huset jeg har bodd i, i snart 20 år, og som jeg snart skal og vil selge.

Det går virkelig unna med huset  i Heiane vi alle skal bo i nå, og snart er 2 etasje klar til innflytting Vi har overlatt innspurten til en dyktig og effektiv tømrer, for etter sommerens harde innsats ble det tomt for energi og arbeidsglede for oss to som har stått på i hver eneste ledige stund siden januar i år. 

Så altså, det nærmer seg innflytting. 

Og det vil si at det for meg og mine barn nærmer seg utflytting også.... 

 Jeg har bodd i huset i Elvavegen siden våren 2002. Jeg og min daværende ektemann falt pladask for dette huset og stedet da vi en vakker vårdag tok turen ut hit på visning. 

Det var noe helt spesielt med alt sammen og vi bestemte oss for å gi bud. Heldige og glade fikk vi kjøpet, og ca en måned seinere flyttet vi inn, da var i en liten familie på tre, men jeg visste at det var en liten en i magen, og jeg gledet meg over at vi skulle bli flere som skulle bo her. 

Etterhvert som årene gikk, kom det tre barn til, siste ble tvillinger og huset bare "vokste" liksom, vi klarte å gi rom til alle, selv om det var mange løsninger som kun egent seg for små barn. På det meste var det 7 mennesker som bodde her, 7 stk rundt spisebordet. S

å her har alle mine barn fått vokse opp og de har klart akkurt det veldig bra. 

Livet skjer, og vi voksne i huset skilte lag. Huset ble etterhvert mitt (og mest banken sitt) og barna mine og jeg har bodd her i 10 år, det vil si bare meg og barna, ingen ny partner som har bidratt til harmonien. 

Men det hører med til historien at min kjære far tok på seg hovedansvar for vedlikehold og reparasjoner i alle mine enslige år. 

I 2019 traff jeg Øystein og det store kjærligheten, og vi fant ut at vi ville bli gamle sammen, og leve sammen med våre barn, alle i ett hus. 

 Dette året har vi til nå brukt all vår tid på å skape/bygge og lage oss det hjemmet vi ønsker oss. Øystein sitt hus /vårt hus er snart klart for innflytting altså.

I går var jeg innom huset i Elvavegen for å hente noe. Da kjente jeg det, en form for tungsinn eller tristhet som fylte meg. Huset er blitt så fremmed nå, selv om jeg bor her annenhver uke sammen med barna.

 Jeg innser at huset trenger en ny eier, en ny familie, slik at det får liv igjen. For her har det virkelig vært mye liv og røre, og det er mange hundre tusen minner i veggene her. Det har vært et hus fylt med glede og latter, mye kjærlighet og mye alvor. Oppturer og nedturer, alt har disse veggene tatt i mot og tatt vare på. Tungsinn og tristhet er borte, og jeg sitter igjen med en dyp takknemlighet og varm kjærlighet for dette huset. 

Det er nok ikke hvem som helst som kan kjøpe det, huset trenger omsorg og kjærlighet, og vi skal gjøre det så fint og godt som mulig å flytte inn i.  Alle behov huset har skal komme frem, slik at neste eier vet hva det trenger. 

Det vil alltid ligge en herlig strøm av barnelatter fra de 5 barn som har fått vokse opp her sammen med meg, og alle våre opplevelser og minner tar vi med oss videre. 

I dette huset klarte jeg å endre meg, fra å leve et usunt og helsefarlig liv, til å kvitte meg med overvekt og etablere en sunn og helsemessig god livsstil. Jeg tar med meg mine nye sunnere og gode vaner videre og er veldig takknemlig for at huset i Elvavegen tier om alt jeg har gjort mot og for meg selv disse årene. 

En god del rørt og dypt takknemlig for at huset fortsatt står og og trygghet for at neste eier vil få et hjem med mye kjærlighet og varm, gå jeg straks til ro, vel vitende om at det ikke er mange netter igjen før jeg ikke skal stå opp og starte dagen i dette huset mer. 

Husvarm klem fra Marianne 

Løpeterapi?

Hei 

Dette har vært en sånn uke der jeg har opplevd at det er veldig tøft og vanskelig å gå forbi snopehyllene på butikken uten å ukritisk forsyne meg at det som ligger der. 

Egentlig har jeg hatt det sånn i flere uker, jeg er på en måte innom en gammel strategi og et gammelt mønster for hvordan jeg løser mine utfordringer og takler mine problemer. 

Det er rart å hilse på dette gamle mønsteret nå, så mange år etter jeg sluttet på spise snop, spise det på den måten jeg gjorde, spise for å døyve stress og vanskelige følelser, la sukkeret og fettet bedøve meg og gi meg noen minutter med glede og nytelse. 

Huff.... 

Jeg vet at det ikke funker for meg å spise meg fri fra alle vanskelige følelser og situasjoner jeg må igjennom. Det gir ingen effekt lengre, og jeg har ikke lyst på denne effekten heller. Jeg bare er litt satt ut av at det skal være sånn sterk dragning fra det gamle mønsteret ennå. Jeg har jo jublet over at jeg ikke lengre overspiser eller trøstespiser, at jeg er kurert og har fått bukt med alt sammen. Og jeg har jo det, jeg kan jo juble, men det er så slitsomt og trøttende å kjempe imot noe jeg ikke engang ønsker å gjøre. 

Det blir veldig forvirrende. Men jeg har klart å utføre mine butikk-ærend uten å kjøpe noe "dop". Jeg har måttet gå noen ekstra runder i butikken for å komme meg ut av "transen", jeg vet jeg har blitt stående å stirre på snopet og gå sakte videre, mens den indre dialogen jobber i meg. 

Heldigvis for meg vet jeg at løping gjør underverker på mitt indre kaos. Jeg får trampet ut all sinne og fortvilelse, all stress og uro i kropp og sinn. Jeg løper av meg det som trykker på, og så opplever jeg at alt som før var en vond og ekkel følelse v å ikke få til noe som helst, bare var nettopp det, en følelse, og det går det fint an å få bukt med uten å spise seg ihjel. 

Det er ikke det at jeg ikke kan spise noe søtt eller "usunt", men ikke på den måten jeg gjorde før!

Jeg har sterk tro på å trampe ut sånne vanskelige følelser og opplevelser livet gir. 

Og så blir en jo i god form etterhvert også. Det er bedre enn å spise det bort, for det har jeg gjort tidligere og det viste seg å ikke fungere noe særlig. 

Så da er det vel bare å fortsette da, å løpe, selv om en ikke er særlig stresset eller sint, det er jo noe som heter løpeglede også, og det er en veldig god følelse i hvert fall. 

Drømmer om å løpe i mål på et helt maraton en dag, vet ikke når, men det er en herlig drøm. 

Hilsen Marianne, 

som i hvert fall løper raskere forbi snopehyllene for hver gang. 

NB! Jeg kjenner mest av alt på at jeg er glad og takknemlig, lykkelig og rolig. Men ærlig med meg selv og min verden når det gjelder nedturer og vanskelige situasjoner og følelser livet gir til tider. Det er jo slik det skal være, livet gir oss mange sjanser til å takle, håndtere, lære og utvikle oss. 

 

Da krampen tok meg…

Kjære leser, og kjære deg som heier på meg. Søndag 05 september stilte jeg til start på halvmaraton i Knarvik/Knarvikmila for første gang. Jeg har vært påmeldt før men da kunne jeg ikke stille grunnet skade. Denne gangen ville jeg gjennomføre selv om jeg visste at det har vært litt lite løping i den siste tiden i forhold til det som skal til i langdistanseløp. 

I år har husbygging fått all fritid og fokus og løping har ikke vært særlig prioritert. Jeg har holdt meg i form men har hatt lite hvile. Jeg ville likevel løpe, for jeg vet jeg kan. 

Jeg kjente tidlig at noe ikke var helt som det skulle. Allerede første kilometeren var pulsen ubehagelig hør, godt inni rød/svart sone for deg som kan litt om sånt. Jeg nådde maxgrensen min og følte meg kvalm og svimmel. Jeg holdt ut noen kilometer til, men ble ganske fort alene i løpet, alle løp fra og jeg innså at jeg måtte roe ned. 

Etterhvert fikk jeg «normal» løpeplan, men den ble like høy igjen da jeg prøvde å øke tempo. Da jeg hadde eller rolig ca 10-11 km kjente jeg til min store fortvilelse en intens smerte i begge legger, den tjukkeste drøm på leggene trakk seg sammen innover og dro med seg hælen oppover. Jeg klarte nesten ikke gå mens dette pågikk. Hver gang jeg prøvde løpe, kom denne intense krampen tilbake. 

Jeg oppdaget at jeg ikke var alene lengre. Røde kors suste bake meg i form av en hyggelig mann på motorsykkel, og i tillegg hadde en en av arrangørene med meg på vanlig sykkel. Jegfikn både vann, banan og salte nøtter, og det beste av alt, en fantastisk støtte og oppmuntring. Jeg følte meg som verdens viktigste løper, og jeg fikk lov å fullføre løpet og bruke den tiden jeg trengte.

Så da var det bare å jibbe med seg selv og mobilisere viljestyrke. For hvert skritt jeg tok, visste jeg at jeg ikke hadde så langt igjen. Alt i livet dreide seg om å gå så fort som mulig, prøve å løpe litt og la være å skrike når krampene ble for tøffe. 

Der var rørende å oppleve så mange oppmuntrende og positive løypevakter og tilfeldige turgåere. Ingen hon eller latter, bar ekte heiarop og oppmuntring. 

Da siste kilometer gjensto visste jeg at jeg hadde klart det og at jeg hadde klart å gjennomføre er løp i tre timer og nitter minutter times intense smerter og ingen energi. 

Bare trass og vilje fikk meg i mål, og at en av mine skulle løpe Mini-mila kl 14. jeg bilen fjerne se at hun llp i mål og dette drev meg fremover hele veien. 

I skrivende stund føles det hele litt uvirkelig. Men leggende min minner meg ofte på hva jeg har gjort😂😂. 

Jeg kommer nok til å løpe igjen, kanskje allerede i morgen. 

Jeg er både stol og flau av løpet og hele opplevelsen fortellerglede noe om hvordan min reise har vært i livet. Det var rett og slett en helt rå, smertefull men nydelig opplevelse. Uforklarlig og uforsvarlig? Livet er jo slik ❤️