Om å krabbe til toppen........

HALLO I LUKEN

I går skulle jeg ut på tur, litt sånn utpå kvelden. Det skulle bli en terreng-tur, for det er jo der jeg får trent opp balanse og styrke i beina. 

Jeg er temmelig pingelte i beina etter å ha vært i skademodus så lenge, så jeg må alltid kjempe litt når jeg beveger meg i kupert terreng. Det gjør jo bare godt, for det en trener på blir en bedre på har jeg hørt... 

Jeg har fått en del vage(?) restriksjoner på hvilket terreng jeg skal går i, eller IKKE gå i. 
Spesielt fra fysioterapeuten min, for han har muligens skjønt at jeg kan bli litt ivrig, overivrig og gjøre ting jeg ennå skal være litt forsiktig med. Og jeg har jo sagt at jeg egentlig er ganske lydig, men bare til en viss grad viser det seg....

 For det er altså slik at jeg tiltrekkes mot Veten, i Åsane. Veten er Åsanes høyeste fjelltopp, og det er litt masete å komme seg opp til den toppen, Meget fine stier, men det er bratt. Det sier jo seg selv egentlig, siden det er det høyeste fjellet, men utsikten en får når en er på toppen slår alt, det er helt fantastisk å være der. Før skaden var jeg der ganske mye, og det var jo når jeg skulle opp der at jeg skadet meg, ikke på selve turen, men på vei opp til stien (ramlet jo av sykkelen, bla bla bla)

Nå har jeg kastet lengselsfulle blikk mot denne toppen en stund, og når den bader i sol blir den ekstra tiltrekkende. Jeg skulle ikke gå der i går i følge planen min, jeg skulle på Håøytoppen. Den toppen er lavere og litt snillere, og jeg har liksom tillatelse til å gå der da. Men på kjøreturen mot parkeringsplassen ombestemte jeg meg brått, og plutselig var jeg og bilen på vei mot Hordvik og Falkgangervegen og jeg kom plutselig på at jeg måtte kjøre forbi det stedet hvor jeg falt utfor den kvelden.
DA KOM DEN STORE FRYKTEN, og jeg fikk skikkelige pyse-fakter. lett skjelving i musklaturen og jeg vurderte å stoppe bilen, snu i rundkjøringen på Klauaneset, og komme meg hjem å låse døren. Men jeg fortsatte turen, tok meg kraftig sammen, og tenkte at det er NÅ eller ALDRI. Jeg kjørte rolig forbi det stedet hvor jeg falt (det så ikke så ille ut der egentlig) og fortsatte videre oppover den smale og svingete veien mot Sætregården. Jeg parkerte og gikk ut av bilen. Jeg bestemte meg for å bare gå litt på Postvegen der og litt innover/oppover i terrenget, jeg sa til meg selv at å nå toppen i dag ikke var så viktig.... Men jeg hører visst ikke på min egen fornuft. For jeg var liksom plutselig på vei mot toppen, mer krypende enn gående, for som sagt, det er bratt og litt tøft å gå opp der, spesielt når en har en ankel som ikke er helt med på hva som skjer.
Men toppen ble nådd, og det står ingenting om at det ikk eer lov å bruke hendene når en går, og jeg tenkte at hvis jeg absolutt MÅ opp på sånne topper, må jeg fint finne meg i å krabbe litt, for ellers kommer jeg ikke til å klare å nå toppen uten å falle ned, og falle ned, det skal jeg aldri mer gjøre!!!!!!!

Jeg er glad for å ha fjernet en slags sperre jeg hadde på ting jeg tror /føler ikke kan klare, jeg trenger å vite at jeg KAN.
 Likevel blir det lenge til neste tur, for dette var kanskje litt for tøft for foten min ennå. 
Jeg har det fint i dag, men kjenner at det blir en rolig dag angående antall skritt ihvert fall. Jeg vet fra tidligere erfaring at litt lett spinning hjelper på ankelleddet når det er så stivt som nå. 
Så i dag skal jeg være snill "lydig" og bare gjøre det rette (trur eg).

Når en er sykemeldt og i en oppstartingsfase, er det viktig å gjøre det rette, og ikke la folk tro at en er sykemelt for å gå i fjellet liksom. Jeg tar det veldig mye med ro, men ender opp med å bli temmelig rastløs. Jeg gleder meg stort til å bli friskmeldt og klar for barnehagelivet, men vet at jeg må være tålmodig og trofast mot opptreningsplanen.
Denne gangen skal målet om en bedre helse nåes, og planen jeg har fått laget må gjennomføres til punkt og prikke.

 Ikke alt er slik det ser ut. Hipp hurra for gode dager. 

Klem fra Marianne