I dag skriver jeg om noe som skjedde i går, og samtidig skjedde for over 26 år siden. alt henger sammen?
Da jeg ble konformert for 26 år siden (oj, der følte jeg meg litt gammel plutselig), fikk jeg Bergensbundaen i gave fra mine foreldre. Bunader er skreddersydd, etter egne kroppsmål, så denne passet fint da jeg sto som konfirmant.Etterhvert som årene gikk, skjedde det noe med bunaden. Den passet ikke lengre (he he). Det var selvsagt MEG det skjedde noe med, og som jeg utallige ganger har fortalt om, jeg ble sterkt overvektig, gradvis. Siste gang jeg gikk med bunaden (som regel bare på 17 mai) var den så vond å ha på at jeg var sint som et fly og tristere enn Tussi i Ole Brum, og hadde dype røde merker rundt livet da jeg tok den av.
Men nok om dette. Bunaden ble etterhvert tilpasset mine nye store kroppsmål og det ble kjekt å bruke den igjen. Så begynte jeg å gå ned i vekt, og dette tok meg mange år.
Etterhvert måtte bunaden ordnes igjen, og denne gangen med en god følelse, for den var blitt for stor og jeg var blitt mindre. De siste årene har jeg kunnet bruke den, selv om den begynte å bli for stor igjen. Jeg husker jeg kunne bruke bunaden da jeg var gravid med tvillingene mine. Jeg brukte den på 17 mai, og ungene ble født i juli, så magen var bra diger på nasjonaldagen. Men det var bunaden og.
I år, da det nærmet seg 17 mai, prøvde jeg bunaden og da falt den rett av meg. Dette mener jeg å ha skrevet litt om før. Men altså, poenget her er at bunaden må rettess IGJEN, og nå haster det.
Ikke fordi jeg skal bruke den nå, men min eldste datter er konfirmant neste høst, og pga stor pågang på vestlandets sydamer (og menn), må jeg finne en som er ledig, få tatt de velkjente kropps-mål og levert bunaden for retting.
For noen dager siden var jeg så heldig på finne en liten bedrift i Bergen som hadde kapasitet.
Og etter en hyggelig prat med bedriftens eier og sikkert eneste ansatt, tok jeg turen til byn for å levere festdrakten min.
Dette ble i begynnelsen en opplevelse av litt høytidelig art. For det gikk opp for meg, da jeg pakket bunaden forsiktig inn i poser, at nå er det "ingen vei tilbake", nå sletter jeg enda litt mer av det jeg har kjempet for å legge bak meg. Det er jo bare en bunad, men for meg er det så uendelig mye mer.
Det å bære en bunad er for meg en ære, en høytidelig stund. En pynter seg til fest, til å feire noe spesielt, og en vil være fin for det en feirer. Jeg har ikke alltid klart å sette pris på dette, siden plagget har vært for trangt, eler jeg har følt at jeg ser så stor og fæl ut i dette vakre plagget.
Men nå må jeg ikke skrive meg trist, nå må det positive frem.Altså, reisen til byn startet, og bunaden fikk sitte fremme med meg i bilen. Jeg tenkte at nå, når bunaden atter en gang er rettet, så kan det nok være siste gangen den blir det. Jeg tror vi endelig er i mål, bunaden og jeg,
jeg skal ikke legge på meg igjen, og når bunaden er ordnet, skal den og jeg bare passe på å ha de samme målene resten av livet.
Både på meg selv og på bunaden liksom....
Et perfekt "HOLD VEKTEN" mål :)
Da jeg kom til byn, og fant huset hvor sydamen holder til, var døren låst. Og så fikk jeg rede på at damen satt i kø, fra Lyderhorn-området, tunnel stengt og hun hadde sittet i køen i noen timer, som veldig mange andre måtte gjøre i går. Stakkars dame, og stakkars kalde våte meg, som måtte returnere til Frekhaug, med bunad og litt stresstanker om hvordan jeg nå skal få dette gjort. hverdagene er så travle, og det var i går jeg hadde tid. Men jeg skal nok finne en løsning, det gjør jeg alltid, og så kan jeg bare fortsette å glede meg, smile litt og fortsette å tilpasse meg mitt nye liv.
For tro meg, det er et nytt liv jeg har fått og det går mer og mer opp for meg for hver dag.
Det aller meste er positivt og godt nå, men tro meg, "medaljen" har en bakside og.
Den siden er ille så altfor ille, men den er der. Og den velger jeg å holde for meg selv, la det være baksiden, og fortsette å fokusere på alt det gode og positive i livet mitt.
Ha en fin dag mine venner.
Klem fra Marianne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar