Tilbakefall, nesten.....

Hei.
Uten å gå i detaljer her så kan jeg meddele at jeg går igjennom en tøff tid nå.
Det er mye som skjer og jeg blir liksom litt satt ut av hele det livet jeg både lever og har levd. Jeg er full av store dype tanker, følelser og endelig er endringsviljen og "kraften" til å gjennomføre kommet på banen. Mulig du opplever at jeg snakker i gåter og koder her og det er helt rett. Sånn må det bare være en stund til.
Grunnen til at jeg skriver, og det jeg vil fram til er at jeg i den siste tiden er begynt å tenke på at det hadde vært godt med en sjokolade eller litt smågodt igjen.
Etter nesten 3,5 år har jeg virkelig vurdert å ta tilbake min stygge uvane og misbruk av denne typen mat. Jeg vet at det var slik jeg før døyvet alle følelser og sorger, minsket alt ubehag og jeg kunne spise med til en falsk lykke og falsk god selvfølelse. Denne misforståtte lykkefølelse var kortvarig og ble kjapt erstattet med en voldsom følelse av nederlag og mislykket-het. Både torsdag og fredag var jeg på matbutikken og jeg var der lenge. Jeg snek meg rundt mellom reolene av matvarer og listet meg nærmere snope-hyllene.

 "Kan noen se meg nå?" tenkte jeg, mens jeg listet opp alle gode unnskyldninger for at jeg kunne gi meg selv en velfortjent SPREKK eller tilbakefall som det egentlig hadde blitt. Jeg ramset opp for meg selv hvor sunn jeg er blitt, hvor mye jeg trener, og at dermed vil ikke "litt" smågodt bety noe. Jeg påstod også at jeg ville føle meg så mye bedre hvis jeg bare kunne få noen få timer under dynen, med lyset av og en diger smågodt-pose ved min side. Jeg kom jo ikke til å bli oppdaget, og kunne bare løpe det av meg etterpå. Handelvognen min var full av frukt og grønt, og mye annet godt som jeg vet er bra for meg å spise. Jeg så på varene og jeg så på fristelsene. Jeg lurte på om andre "tørrlagte missbrukere" har det slik, om de klarer å stå i mot og de har noen de kan ringe til eller til å hjelpe seg når nøden er som verst. Det gikk opp for meg at jeg kunne vente litt til med å SPREKKE, det trengte ikke skje i dag. Så nå lurer jeg på om jeg har satt det hele "på vent" eller om faren er over for denne gang.
Om jeg kanskje er blitt enda sterkere i min sak, at jeg aldri kommer til å spise snop igjen, på den måten jeg brukte dette før, uansett hvor tøft livet er. For som sagt, akkurat nå for tiden gir min kropp kraftige signaler på at ting har vært litt for tøft over lang tid, og at en grense er nådd. Men dette bør heller ikke være en unnskyldning til å trøstespise.
Jeg kjenner at noe viktig har slått rot i meg, og i ferd med å vokse. Og det er den gleden jeg har av å ta de sunne valgene, selv om livet ikke alltid er en dans på roser. I tøffe tider er det kanskje enda viktigere å ta vare på seg selv, i form av å gi kroppen riktig drivstoff, og trene godt, slik at effekten av dette kan hjelpe på humøret og balansen i kroppen. Jeg erfarer det nå, og jubler innvendig.
Jeg har et fint nettverk som stiller opp for meg og gir meg den støtte og den vennlige dytten jeg trenger for å komme i balanse igjen. TUSEN TAKK