Korte skjørt og topper

Hei.
I går var eg i byn med min gode venninne Anne. Vi skulle shoppe litt og så skulle vi spise lunsj på restaurant. Å så eg gledet meg til dette, for min venninne er en skikkelig DIGGEDAME som eg treffer altfor sjelden. Denne type aktivitet (shopping med venninne) gjør eg så godt som aldri, for innkjøp har klær har alltid vært et sårt tema for meg da eg hadde alle disse 60 kiloene på kroppen. Dette har eg skrevet om før. Men altså, eg har innsett og vet at kiloene er vekk.

 I år passer ikke bunaden min til meg, den er blitt såpass altfor stor at den faktisk falt av da jeg prøvde den sist.

Og etter en litt småflaue opplevelsen med badedrakten i svømmehallen, tenker jeg at 17 maifeiringen skal foregår uten at jeg atter en gang står i fare for å bli anklaget for blotting, uforskyldt. Eg måtte altså ut å kjøpe litt fine klær til 17 mai-festen og andre anledninger. Anne tente raskt på ideen, hun har vært og er fortsatt en av mine beste støttespillere og supportere i min vektkamp. Jeg er ennå litt dessorientert i forhold til hvilke klesbutikker og hvilken stil som passer meg nå, men Anne har feiling og navigerte meg raskt inn på en butikk med flotte klær som alle så ut til å være altfor små og ikke noe for meg. Anne er meget myndig og streng (takk og pris for det) og fant fort fram klær og størrelser som hun så for seg kunne passe meg. Og som vanlig kom den vonde følelsen da jeg stod i prøverommet og skulle prøve disse klærene. Eg er jo vant til å bruke tights/tunika og telt for å føle meg vel, og de klærene jeg nå skulle ha på, kunne jo umulig passe. Overraskelsen og glede ble stor da jeg fikk se meg selv i det store speilet. Jeg kunne nesten ikke tro det var meg, for damen i speilet så jo slank ut... Jeg bestemte meg for hvilke klær jeg ville kjøpe, men så skjedde det noe. Anne var kjapp å lure inn et kort skjørt!!!!!!! i prøverommet!!!! Nå visste jeg at det måtte ha klikket for henne stakkar. JEG bruker jo ikke korte skjørt! 
Jeg ser jo ut som et MUMIETROLL i skjørt. Og mumietroll er søte, men jeg har aldri følt meg vel i skjørt. Men, jeg er lydig, Anne er streng, og jeg tok det på. Jeg lo litt da jeg så at skjørtet hadde størrelse Medium, og viiste ar når skjørtet kom over knørene ville det bli sittende fast i lår eller hofte, det ville aldri komme opp der det skulle. Eg er vant til sånne nederlag, så jeg stålsatte meg for å vise skuffelsen. 

men den kom aldri.....

Det ble overraskelse og glede. Skjørtet passet, og ikke bare passet det, det så fint ut på meg. 
Ikke noe mumietrollform, bare kjempefint. Selvsagt er dette skjørtet mitt nå. Det er gøy å handle klær og jeg må innse at jeg ikke kommer til å bli like skuffet neste gang jeg trenger noe nytt. 

Nytt liv etter livsstilendring betyr for meg å oppdage livets gleder tror jeg. Små og store. 
Jeg er ikke sånn "innvendig trist" lengre, go har ingen negative tanker om meg selv og min kropp. 
Min store overvekt var mitt problem, og min sorg og skam. Nå er overvekten vekk, og det er bare glade lykkelige Marianne igjen. 
Tiden er inne for å lære seg å leve på nytt ? 
(og kjøpe en strømpebukse og noen fine/gode sko kanskje)