Stolte bein

God morgen. 

Dette er ikke et sånt typisk "se hvor flink og god jeg er". Dette er mer et innlegg om hvor stolt jeg er. 

Det er nå ett år siden min store operasjon av den ødelagte ankelen, ja den som ble ødelagt i en ulykke sommeren 2014. 
Operasjon nr 2 ble altså utfør i disse dager for ett år siden, og jeg husker godt at jeg ikke hadde den store lysten til å atter en gang starte opptrening med alt det innebærer. Men det går jo ikke an å ikke ha lyst til å lære seg å gå igjen, så jeg er glad denne umotiverte litt sutrete innstillingen forsvant etterhvert som smertene kom ned på et nivå det går an å leve i. 
MEN, 
Tiden etter ulykken har i blant vært meget tøff, med tanke på smerter, funksjon og aktivitet. Jeg hadde jo i årevis ønsket meg en sunnere, slankere og sprekere kropp, og dette ble vanskelig etter at alt dette skjedde. Jeg gav liksom opp igjen?


Men jeg har klart mye og reist meg og gått videre. (elsker sånne sterke utsagn)

I det siste har jeg ofte glemt at jeg har skruer og knapp i ankelleddet, og at jeg har dårlig funksjon der. (kjenner det bare de 10-20 første steg jeg tar om morningen)
Det er nok fordi jeg har en mye bedre funksjon enn legene på Haukeland kunne love meg. 
For jeg skulle ikke kunne få til å løpe, og derfor har jeg øvd meg på nettopp det.Jeg kan løpe, men er forsiktig og omtenksom... 
 Og trent mye styrketrening i år, så beina er knallsterke endelig. (siden jeg er god på å overdrive)

Jeg var helt PUDDING i beina da jeg ikke klarte å bruke de noe særlig, og jeg er ikke så begeistret for pudding egentlig, bare fiskepudding, det er godt. 

Jada, kom litt ut på vidden der... Lett å miste tråden, for eg hadde et godt poeng når eg begynte å skrive, men nå har eg mistet det.... hmmmmmmmm


Vel, det jeg uansett sitter igjen med nå, er at til tross for at ulykken min var fæl, med ødelagt ankel og sånn, så er det på mange måter kommet veldig mye godt ut av dette nå? 
I skrivende stund er jeg jo nettopp i ferd med å bli sunnere, slankere, sprekere og lykkeligere(?) 
Ikke pga skruene i foten, (eller manglende skruer i hodet?), 
men pga alt jeg har fått til etter at dette skjedde. 
Fordi jeg måtte, ville, og endelig så en mening med å endre livsstil skikkelig og holde på den. 

Nå må ingen misforstå meg her, jeg er ikke glad for at jeg ødela ankelen min, jeg er ikke glad for at jeg har måtte gå igjennom så mye smerte og at familien min har blitt såpass mye berørt av at jeg ikke hadde det bra eller klarte meg selv så godt. 
Men livet er da engang sånn at når ting skjer, så skjer de uten av en trenger å sette pris på det, og da en kan jo velge å gjøre det beste ut av det? 
Har jeg forresten gjort det beste ut av det?
 Kan jeg gjøre mer? Kan jeg gjøre noe annerledes? Det vil tiden vise, jeg kjenner i hvert fall at jeg er utrolig glad, takknemlig og stolt over mine bein,
 Det må jo være lov å juble litt?