Det er noe med meg selv jeg ikke helt skjønner. Kanskje en form for sjenanse/flauhet /skam? Litt usikker. Men i hvert fall har det seg slik at kjeledressen min som jeg bruker ute på jobb er blitt flere nr for stor. Den har vært romslig relativt lenge, men nå var den blitt latterlig stor, og temmelig ubrukelig da jeg var i fare for å snuble i min egen hengerompe. 
Så i dag tøffet jeg meg opp til å forsiktig spørre sjefen om det var mulig å bytte dressen mot en mindre en. Temmelig nervøs måtte jeg jo prøve meg fram til en som passet, og til min store overraskelse og glede passet noen av de "små" dressene meg helt perfekt, til og med plass til en varm genser under. Og det trengt, for nå er det kaldt ute!!
Tenk at dette skulle være så vanskelig for meg å be om? Jeg har prøvd å finne ut av grunnen til dette.
Ved å gi fra meg den store dressen, er det liksom ingen vei tilbake. Nå må jeg i hvert fall holde vekten, og selvsagt gå ned mer, for det er jo langt igjen til målet ennå. Egentlig er det motiverende å vite at det finnes enda mindre dresser på lur også, i tilfelle jeg endrer størrelse igjen ?
Jeg må skjerpe meg og bli mer stolt av mine resultater underveis. Utrolig kor tjukk i håvve det går an å bli, uansett ...!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar